Jan Magnor

«Sjefen`s ønsker»

Tekst: Eirik Brøste Fossnes - Follo Media 07/06/2020

Året er 2000. Bondevik-regjeringen tok farvel etter at de fikk flertallet i regjeringen mot seg. Vladimir Putin ble valgt som president i Russland. Frankrike slo Italia i EM finalen i fotball, det siste mesterskapet fotball landslaget deltok i. Det skjedde også store ting i vår region.

Årtusenskiftet var med på å sette i gang tankeprosesser hos en gjeng på Østlandet. Håndball storheten Fredensborg/Ski hadde blitt avviklet. Vi stod uten et stort håndballag i området. Det florerte av gode håndballspillere, men de hadde intet sted å samles. Da tok noen grep.

Den ikoniske «to kløveren» Jan Magnor og Ole Jan Johansen merket at det manglet noe i Ski-idretten. Vi manglet et flaggskip Etter lang tid med diskusjoner og idémyldring, fant de en løsning. Den har gitt mange mennesker mye glede.

Den ikoniske duoen **Jan Magnor** og **Ole Jan Johansen** – Foto: Østlandets Blad

Cupfinalen 2010 – Ole-Jan Johansen, Jan Magnor, Georg Stub- Foto: Østlandets Blad

7. Juni 2000 ble datoen hvor vår klubb ble «født». Folk har kommet og gått gjennom denne perioden. Men det er enkelte som har vært med siden dag én. En av de var «Mr. Follo», Jan Magnor.

«Hjelper fortsatt klubben i dag»

Det er skrevet og sagt mye om Jan Magnor. Hyllestene har vært mange. Det er ingen tvil om hva han har betydd for håndballen i Follo. Til alles store sorg, gikk Jan bort i 2016 Han etterlot et tomrom i håndball-miljøet som svært mange vil ha problemer med å fylle. Men selv etter sin bortgang, mener mange at han har styrt sjappa «ovenifra.

Mange er skeptiske til tro på høyere makter. Men selv den hardeste humanisten i fylket måtte tenke seg om et par ganger etter uforklarlige resultater de siste årene. Klubben var som kjent på vei ned til 2. divisjon i 2017/2018 sesongen. Den turbulente perioden kunne fort vært slutten på Follo Håndballklubb. Med hjelp fra høyere makter holdt vi oss, og det banet vei for fremtidige oppturer.

2018/2019 sesongen fikk klubben en ny «drive». Anført av lokale krefter, og en dansk stjernespiller klarte vi å karre oss til den øverste divisjonen i Norge. Nok en gang så var marginene på vår side, og det «umulige» ble mulig. Resultatene gikk til alles forvirring vår vei. Jeg er rimelig sikker på at Jan nok en gang hadde en finger med i spillet.

Denne lokale gjengen stod for klubbens andre opprykk. Utenom to spillere, var samtlige oppvokst i Follo.

Klubben fyller nå 20 år. Et lag som er basert på lokal tilhørighet, samhold og ikke minst dugnad. Sånn kjenner Håndball-Norge også det røde flaggskipet.

Ettersom at «sjefen» ikke er her i dag, fikk jeg tatt en god prat med hans datter, Iren. Hun har vært vitne til hele historien til klubben i våre hjerter. Hun delte erfaringer på beste vis fra sin far, og ikke minst; hennes egne opplevelser gjennom disse 20 årene. Historien til Jan er lang, så sett dere godt til rette i sofaen.

«Hans største ønske var dette»

Hva betydde Follo Håndballklubb for din far?

-Ingen tvil om at klubben betød svært mye. Dette var jo hans «baby». Da FSB/SKI ble avviklet i 1997 var han jo (som kjent) med på å stifte Follo HK. Man får et sterkt eierskap når man er med på å etablere noe nytt – man ønsker suksess og at «babyen» skal vokse seg stor, sterk og fremgangsrik. I tillegg hadde han en historie hvor han selv var aktiv fotballspiller i Ski og hadde trent langrennsløpere i skiklubben SKIMT noen år (han hadde jo selv en karriere bak seg som habil langrennsløper). Follo HK gav han igjen mulighet til å bidra med kompetanse og engasjement nå det gjaldt å skape et miljø innen idretten. Han hadde mange morsomme år innen idretten i Ski.

Han fikk også mulighet til å være med på mange prosjekter fra Kråkstadhallen til Follotrykk Arena, og ha en god dialog med kommunen i forbindelse med prosjektene.

Sjefen selv så tilbake på minner med storheten Fredensborg/Ski og drømte om storhet med Follo Håndball. Foto: Østlandets Blad

Din far var med på å stifte Follo Håndballklubb. Hva var hans ønske for klubben?

-Han hadde jo vært med på en fantastisk reise som oppmann/manager i Fredensborg/Ski i klubbens glansdager, og hadde helt klart et sterkt ønske om å få til den samme reisen med Follo HK.

Iren forteller videre at hennes far hadde opparbeidet seg god erfaring. Det brennende engasjementet og det å kunne få være med på å sette sin signatur på en ny epoke for håndball sammen med nye håndballvenner, som brant like mye for en ny mulighet for håndballen i lokalmiljøet, var Jans største ønske.

-Dessuten var det behov og et ønske om at yngre håndballspillere skulle få motivasjon og mulighet til å få «noe å strekke seg etter». Det var, og er mange talentfulle lokale håndball stjerner i området (det viser historien – både på kvinne og herresiden), og disse ville en ny storklubb kunne fange opp og hjelpe på reisen til å bli blant landets beste håndball spillere.

Follo har hatt mange oppturer og nedturer etter at klubben startet opp. Hva var den største oppturen- og den største nedturen i din fars øyne?

-I løpet av alle de årene han var med i Follo HK blir det naturlig flere opp-/ og nedturer. Vanskelig for meg å plukke ut det som kvalifiserer som de største.

-Noen oppturer bør nevnes: Opprykk til posten ligaen, cupfinale.-Av nedturer kan nevnes nedrykk fra posten ligaen, periodevis vet jeg også han ikke var like fornøyd med det som skjedde i Follo HK.

Istedenfor å fokusere for mye på nedturene ville heller Iren fortelle om oppturene for sin far.
Jan ble som kjent tildelt «Ski idrettsråds idrettspris» i 2013. Hun forklarer at dette gjorde et merkbart inntrykk på sin far. Han hadde lagt utallige timer for håndballen i regionen gjennom mange år. Å få en slik bemerkelse for all innsatsen gjorde Jan meget glad og stolt. Gleden måtte naturligvis deles med sin datter, som han ga klar beskjed gjennom en telefonsamtale den påfølgende kvelden. «Du må møte opp i hallen i kveld».

Jan Magnor mottar prisen «Ski idrettsråds idrettspris» i 2013. Naturligvis ikledd klubbens jakke.

«Ingen tvil om hva han mente»

Han har blitt beskrevet av mange som en ekstra bestefar av spillerne i klubben, men hvordan vil du beskrive din far? Både som håndball-mann og pappa?

-Her vil jeg tillate meg å komme med en liten «raritet». Det var faktisk jeg som gav Follo HK denne ekstra bestefaren til spillerne. På 70-tallet bestemte jeg og noen av mine klassevenninner oss for at vi skulle begynne med håndball. Som engasjert forelder ble han selvsagt med fra første stund – men han satt ikke lenge på tribunen før han hadde fast plass på laglederbenken.

-For å beskrive han som håndball-mann velger jeg å gjengi noe av det mine lagvenninner fra tiden han var trener/lagleder for oss sier: – Grundig, god til å motivere, engasjert og dedikert, positiv og real. Han så hele laget og alle var viktige. Han gav klart ifra om forventninger og målsetninger. Ingen var i tvil om hva han mente.

Iren legger også til at han var rå på føring av statistikker og skjemaer. De inneholdt alt fra «assist» til utvisninger.

-Mye av beskrivelsen kan også brukes om han som far. Han var tydelig og til stede. Satt vi oss målsetninger om det var matteoppgaver jeg ikke skjønte, eller en håndball finte jeg skulle lære meg, gav vi oss ikke før jeg klarte det. Jeg fikk bli med han og kompisene på løpeturer gjerne opp imot èn mil. Målsetningen var at jeg én dag skulle løpe fra de – det klarte jeg!

-Han elsket fjellet og hytta ved Rondane. Den entusiasmen og store gleden over den norske fjellheimen klarte han å overføre til meg. Vi har besteget noen fjelltopper sammen og hatt mange skiturer på fjellet hvor Kvikk lunsj ble brukt som motivasjon. Men noen Marit Bjørgen ble jeg aldri, selv om han satt ski på mine bein fra jeg var 6 år. DER måtte han gi tapt.

Hvordan har det vært for familien å se hvor mye Jan har betydd for håndballen i Follo? Hvor mye har han betydd for menneskene rundt Follo?

Naturligvis et vanskelig spørsmål å svare på. Men Iren opplevde spillerens kjærlighet for Jan på «hjemmebane».

-Follo HK var jo alltid til stede hos familien Magnor – som et familiemedlem.

-Follo HK satt alltid ved frokostbordet, ved middagsbordet og t.o.m. på ferier. Lørdagsfilmen på tv kunne jo bli avbrutt fordi Follo HK trengte oppmerksomhet. Baksetet i bilen delte jeg med Follo HK, og peisestuen ble fort endret fra festarena til håndballkontor med utrolig mye rekvisita.

-I det offentlige rom ser jeg det spesielt når jeg presenterer meg med navn. Stadig kommer spørsmål om jeg er datter av Jan Magnor. Det sier det meste.

«Bestefaren» Jan Magnor hadde alltid døren åpen for spillerne i klubben.

«Ser at han har satt dype spor»

-Ingen tvil om at han gjorde en ekstraordinær innsats for idretten i Ski. Svært få har vel blitt beskrevet som «grand old man» og «håndball mannen».-Jeg har blitt fortalt at den årlige prisen jeg er så utrolig heldig å få lov til å dele ut til en av de unge, lovende gutta i Follo HK verdsetter jeg utrolig høyt og visstnok er samtaleemne før utdelingen. At det visstnok spekuleres i hvem som skal få denne gjeve prisen. Da blir jeg rørt og skjønner han har satt dype spor.

«Sjefen`s» datter har gjennom hele intervjuet gitt oss et ekstra innblikk i hvordan Jan Magnor var. Han har betydd alt for klubben. Men klubben betydde alt for Jan og.

– Jeg vil benytte muligheten til å berømme styret i Follo HK for hvordan de løste oppgaven da jeg overleverte pengene som ble samlet inn etter begravelsen. Jeg satt noen kriterier til hvordan pengene skulle brukes, men aldri hadde jeg drømt om en så flott måte å hedre min fars minne på.

*«Jan Magnor`s talentstipend» blir delt ut hvert år til en spiller som gjør det lille ekstra for klubben. Her er Iren sammen med Kasper Lothe, som fikk tildelt prisen.*

«Det her gutter, holder ikke. Nå må vi opp!»
Jeg legger ikke skjul på at dette har blitt mye lesestoff og det kunne blitt enda mer. Men enkeltes historier fortjener ekstra oppmerksomhet. Det hersker ingen tvil om at historiene, sitatene og innsatsen til «sjefen» vil være med oss videre. Jan Magnor vil alltid være en mann som vil bli husket i Follo`s idrettshistorie.

For å avslutte det hele vil jeg gi den beskjed til folket som setter klubben høyt. Den lokale guttegjengen som trener i STIL Arena i dag bør huske Jan`s røst runge i hallen. Han kommer alltid til å sørge for at vi gir 100%.

20 år har gått. 20 år til vil komme. Det er nå vår oppgave å videreføre drømmene til mannen som ga alt for klubben i sitt hjerte, Follo Håndballklubb.