Innledning

Dette er en enkel beretning om min reise med Follo HK Rullestolhåndball. Jeg har valgt primært å fokusere på min rolle og mine oppgaver og hvordan jeg har jobbet for å sikre aktivitet og engasjement, og forhåpentligvis vekst og økt interesse for rullestolhåndball her i Norge. Det er ikke særlig fokus på selve idretten, men mer om de som har vært involvert, de som har bidratt, deltatt eller på en eller annen måtehar betydd noe for Follo HK Rullestolhåndball og norsk rullestolhåndball i sin helhet.

Det er min fortelling om min reise. Det er mye følelser og fargerike opplevelser, beskrevet ufiltrert og rett fra hjerte. Om det har vært noen konflikter og uenigheter underveis gjennom 10 år, kan vel hende, men det har stort sett vært en positiv og opplevelsesrik reise som jeg med stolthet og ydmyket kan se tilbake på. Jeg er glad jeg grep muligheten selv om det til tider har vært mye jobb. Sammen med Erik, som har støttet og bidratt siden dag 1, så har vi fått mange fine og spennende opplevelser. Men, kanskje enda viktigere, vi har truffet så utrolig mange fine folk som har blitt våre gode venner og som vi setter veldig stor pris på. Det har også vært fint å se hvor mye aktiviteten har betydd for spillerne våre gjennom mange år, og vi har lært mye om mennesker og ulike livssituasjoner og utfordringer som livet kan by på. Like viktig å se hvordan mot og vilje kan gi rom for nye opplevelser og mestring av aktiviteter man kanskje ikke trodde var mulig. «Spille håndball når jeg sitter i rullestol!?» Ja, det har spillerne våre vist til gangs gjennom flere år: alt er mulig.

Vel det er mer enn 10 år siden reisen begynte og her følger litt historie og korte fortellinger fra de ulike opplevelsene jeg har hatt gjennom disse årene.

Begynnelsen

1.mars 2015 hadde vi offisielt kick off for Follo HK Rullestolhåndball, men reisen begynte allerede sommer 2014.

Jeg satt i styret i Follo HK, og på et styremøte sommer 2014 ble det diskusjon om oppstart av rullestolhåndball. Norges Håndballforbund hadde et ønske om å starte opp et tilbud i Norge og utfordret klubber til å ta initiativ. Drammen Håndballklubb hadde allerede forsøkt, men lyktes ikke, og nå ønsket daværende daglig leder i Follo HK, at klubben skulle prøve. Vi hadde allerede mottatt støtte ifra forbundet, men lite hadde skjedd fra klubbens side. Det gjør seg ikke selv å starte opp et nytt tilbud og brøyte ny vei for en helt ny aktivitet. Diskusjonene på styremøte ble at enten måtte vi gjøre et reelt siste forsøk, eller betale tilbake midlene vi hadde fått.

Som prosjektleder av yrke tenkte jeg at dette er jo et prosjekt, kanskje skulle jeg gi det et forsøk? Jeg meldte meg frivillig sommer 2014 til å ta ansvar for å starte opp et tilbud om rullestolhåndball i regi av Follo HK. Med meg fikk jeg A-lags spiller Oskar Olafsson som kunne tenke seg å ta treneransvaret for et rullestolhåndball-lag. Vi hadde ingen kunnskap noen av oss så vi brukte sommer og høst 2014 til å søke opp informasjon, fant filmer på youtube som inspirasjon, samt kom i kontakt med noen spillere som hadde vært med da Drammen gjorde et forsøk på å starte opp rullestolhåndball. «Hvorfor lyktes ikke Drammen», lurte vi på. Vi fikk vite at alt lå til rette og det var bra organisert, men det var rett og slett for få som kom på trening. Ofte hadde det ikke vært flere enn 2-3 stk på trening og da blir det vanskelig å spille rullestolhåndball. Dette ble en viktig faktor for meg helt ifra dag 1. Vi måtte sikre at det var nok folk på trening så vi kunne gjennomføre gode treningsøkter og faktisk spille rullestolhåndball.

Oskar og jeg fordelte oppgaver greit. Oskar brukte mye tid på å sette seg inn i det sportslige og jeg jobbet med det administrative, utstyr, dialog med kommunen og det økonomiske. Ettersom jeg satt i styret, kunne jeg enkelt holde styret orientert om arbeidet og plan for oppstart. Vi fikk noen treningstimer sammen med rekrutt-laget og gjennomførte noen prøvetreninger for å lære litt.

Etter et par utsettelser av kick off var vi endelig klare for oppstart 1.mars 2015. Ordfører Anne Kristine Lindestad kom, samt Eva Skei fra forbundet og representant fra Gjensidigstiftelsen var med på kick off. Til vår store glede var det heldigvis ganske mange funksjonshemmede som kom på kick off, og sammen med flere fra rekrutt-laget, så fikk alle prøve seg i spill-stol og vi gjennomførte en liten mini- rullestolhåndballkamp for å inspirere de fremmøte.

Vi var offisielt endelig i gang med rullestolhåndball !

Les artikkelen i Østlandets Blad

Av de mange som kom på kick-off, var det 8 stk som ble fast med videre, i tillegg til noen som var litt mer «til og fra». Allerede fra første trening hadde jeg stort fokus på at det skulle være mange nok på trening. Hele familien ble engasjert så både Synnøve og Aksel, samt Erik, ble med på trening. Synnøve og Aksel tok gjerne med seg noen venner for å fylle opp. I tillegg var det ofte 1-2 spillere fra A-laget som stilte opp på trening for å fylle på med spillere og bidra med håndball-kompetanse. Det at spillere fra A-laget stilte opp på treningene var en sterk motivasjonsfaktor og stas for våre nye spillere. At spillere fra A-laget satte seg i stol og ble med på trening ga treningene et ekstra løft og vi sikret at det alltid var nok spillere på trening, selv om det kanskje noen ganger var flere funksjonsfriske enn funksjonshemmede på trening. Det spilte jo ingen rolle. Alle hadde det gøy og mange av de som var med for å hjelpe syntes det var skikkelig artig å være med. 

Det var fint å komme på trening og med Oskar`s fine og lune person og trenerstil skapte vi grobunn for et utrolig fint miljø hvor alle trivdes, følte seg trygge, likeverdige og respektert. 

Les mer i Østlandets Blad fra 08.04.2015

Av A-lags spillere som stilte opp på treninger var det spesielt 2 som utmerket seg: Thomas Solstad og Eirik B.Fossnes. De stilte opp på nesten alle lørdagstreninger så sant de hadde mulighet, og var alltid like positive. Susanne Utgård ble også med Synnøve på mange treninger i starten, og ble senere selv trener for laget. Jeg er så utrolig takknemlig for all slik ekstra støtte som vi fikk under oppstart av rullestolhåndball. Dette var absolutt en viktig faktor og nøkkel til vår suksess. 

Treningene første halvår, vår 2015, gikk veldig bra og laget hadde en fin utvikling med de begrensede ressurser vi tross alt hadde. Spill-stolene våre «arvet» vi ifra Drammen, og vi tilpasset stolene så godt vi kunne med hensyn til de ulike behov den enkelte spiller hadde. Jeg fikk kjøpt inn noen belter og reimer, men ellers var det ganske enkle stoler uten særlig beskyttelse og ganske tunge å kjøre. Men, det var det vi hadde og kunnskap om stoler var liten sånn helt i oppstarten. Her skulle vi lære mer etter hvert!

Siden vi ikke hadde noe særlig penger så hadde vi ikke råd til nye drakter, men A-laget hadde en del «resteklær» på lageret fra tidligere sesonger så vi plukket ut det som kunne passe slik at spillerne i alle fall fikk treningstrøyer og jakker og liknet litt på et lag når vi var samlet. Det var fint nok det for oss sånn i starten. Aktiviteten var tross alt det viktigste og ingen stilte store krav eller forventet noe mer. Alle var glade for å få mulighet til å delta på det tilbudet vi hadde startet opp.

Oskar Olafsson

Telefonen

Rett før sommerferien 2015 fikk jeg en telefon fra forbundet som jeg ikke helt hadde ventet. EHF skulle arrangere 4-nasjoners turnering i Østerrike og Norge fikk tilbud om å delta. Eva Skei fra NHF ringte og forklarte og lurte rett og slett på om vi kunne klare å stille et lag slik at Norge kunne delta. Vi kunne ikke bli et reelt landslag, men et representasjonslag. Jeg tok det opp med Oskar, og selvsagt ville vi stille! Vi tok det deretter opp med spillerne og de var selvsagt henrykte over den muligheten de nå ble gitt. Representere Norge og spille med flagget på brystet! Ingen hadde sett dette komme. Men, vi var litt bekymret for at spiller-stallen vår var litt liten og at vi burde hatt noen flere spillere. Jeg ble tipset om et par stk. som drev med rullestolbasket, og som kanskje kunne være interessert i å spille rullestolhåndball også. Jeg tok direkte kontakt med dem og med dette fikk vi rekruttert Peter Funqvist og Siri Valle. De syntes det var en spennende utfordring å få spille rullestolhåndball og i tillegg få være med på 4-nasjoners turnering som skulle arrangeres 11-14 desember 2015. De var begge sterke spillere med god fart i stol og ble viktige bidragsytere til å øke kvalitet og nivå på rullestolhåndball-laget vårt. 

Etter sommerferien gikk vår kjære datter Synnøve Horgen inn som assistent-trener sammen med Oskar Olafsson. Vi trengte flere trener-ressurser for å sikre stabilitet og at assistent-trener kunne steppe inn, om Oskar var borte pga egne kamper med A-laget, og nå måtte vi sikre treninger fremover mot kommende turnering i Østerrike.

Østlandets Blad 18.09.2025 – Oskar og Synnøve i aksjon under showkamp som vi spilte under Legea Cup 29.aug 2015.Vi gjorde det vi kunne for å få kamp-trening før 4-nasjoners turnering i Østerrike

Forberedelse til 4 nasjonsers turnering

Det var mye som skulle forberedes for å kunne delta på turneringen. Vi fikk tilsendt regler og det gikk opp for oss at stolene våre ikke tilfredsstilte kravene. Forbundet klarte å få støtte gjennom Gjensidigstiftelsen og vi fikk bestilt opp 6 nye spill-stoler fra Sunrise Medical, samt flere belter og remmer og eikebeskyttere til de gamle Panthera stolene. Vi var helt avhengig av å ha med noen av de gamle stolene også for å ha nok til laget. 

Stolene fra Sunrise hadde lang leveringstid og kom bare noen uker før avreise så vi rakk så vidt å få testet de før vi skulle reise. Om jeg var litt stresset med hensyn til levering av stoler – ja, ikke bare litt heller. Det lå over meg som en mare om stolene skulle komme frem i tide eller ikke, men det gikk med et nødskrik. 

Men, 6 stoler var som sagt ikke nok, så vi var nødt til å tilpasse og mekke litt på noen av de gamle Panthera stolene våre. Bl.a. måtte håndtaket bak på stolene polstres. Vi kjøpte inn rør-isolasjon som vi tapet rundt for å holde isolasjonen fast. Stolen Erik skulle bruke da han fikk stille som keeper hadde vi ikke isolasjon på. Vi tenkte det gikk greit ettersom han skulle være i mål og liten risiko for skader. Men, under «stol-sjekk» i Østerrike så ble det ble ikke akseptert så vi endte opp med å surre et håndkle rundt håndtaket bak på stolen som vi så tapet fast med gaffa teip. Vi fikk OK med et nødskrik av dommerne nede i Østerrike. 

Vi måtte også sikre fotbrett så vi kunne få spent fast bena tilstrekkelig. Det var ikke så enkelt på de gamle Panthera stolene. På stolen Synnøve skulle bruke, brukte vi rett og slett gaffa teip som vi surret mange ganger mellom 2 stenger slik at det ble et slags brett. Det holdt i flere år faktisk. 

Det ble mye fokus på kamp-trening høst 2015 for å forberede oss best mulig til turneringen. A-laget stilte også opp på en trening slik at vi fikk kjørt treningskamper. Mye moro, men også viktig trening for rullestolhåndball-laget som snart skulle reise ut i Europa og møte andre rullestolhåndball-lag. 

Rullestolhåndball-laget fikk også mulighet til å spille en oppvisningskamp i Nadderud Arena under Golden League. Da var det mange tilskuere og for mange av spillerne var dette første gang de spilte kamp med publikum og nye barrierer ble brutt for flere spillere. Litt nølende i starten, men etter hvert som laget fikk flere kamper så senket skuldrene seg. Det ble en fin erfaring å få med seg før vi skulle til Østerrike. Det kriblet litt i kroppen på alle i månedene før vi skulle reise. Det var liksom litt uvirkelig å få en slik mulighet rett etter oppstart og det ga selvsagt motivasjon for spillere og trenere til å fortsette rullestolhåndball-aktiviteten. 

4-nasjoners turnering Østerrike

Etter en lang høst og mye trening, så var endelig dagen kommet og vi skulle reise til Østerrike. Det var en spent gjeng som møtte opp på Gardermoen. Erik, Synnøve og jeg reiste opp med alle stolene og utstyret og møtte Oskar, Susanne og spillerne på Gardermoen. Dette var min første reise med et rullestolhåndball-lag. Eva Skei fra forbundet reiste sammen med oss, og hadde ordnet det praktiske rundt reisen samt dialogen med EHF. På Gardermoen fikk vi god hjelp til å sjekke inn alle spill-stolene og innsjekking på flyet gikk også greit. På flyplassen i Wien ble vi møtt av representanter og buss sto klar til å frakte oss. Det de hadde glemt var at et rullestolhåndball-lag har med seg «litt mer» utstyr enn et vanlig håndball-lag. Det var ikke tatt høyde for alle spill-stolene, så vi måtte vente et par timer før de kom med buss-henger som kunne ta med seg spill-stolene våre. I mellomtiden kom også det svenske laget som måtte vente slik som oss. Deretter kjørte vi avgårde til der turneringen skulle gjennomføres. Vi bodde på 2-og 3-mannsrom som var tilrettelagt for handikappende. Eva, Synnøve, Susanne og jeg ordnet med alt praktisk ved innsjekking og annet nødvendig, mens Erik og Oskar ordnet med stoler og alt annet utstyr.

Følgende 4 nasjoner var med: Sverige, Nederland, Portugal og Norge. Portugal og Nederland hadde allerede flere års erfaring med rullestolhåndball, mens Sverige hadde startet opp omtrent samtidig som oss. Det var en spent gjeng som stilte til kamp. Vi tapte mot Sverige i første kamp 15-18, deretter ble det stortap mot Nederland og Portugal. Det endte til slutt i en bronsefinale mot Sverige, og denne kampen vant vi 15-12. Vi var helt i ekstase! Vi klarte å innfri i den viktigste kampen og jeg var så stolt da kampen var over og vi sto igjen som bronsevinnere. En kjempeopplevelse som jeg aldri glemmer!

Det var ingen tvil om at Nederland og Portugal lå langt foran Norge i rullestolhåndball. Vi lærte vanvittig mye gjennom turneringen og det ga stor motivasjon og inspirasjon til videre arbeid. Vi fikk også flere kontakter og bekjentskaper, som vi har enda den dag i dag. 

Ettersom rullestolhåndball enda var i sin spede begynnelse i Europa, så hadde vi denne gangen lov til å ha med noen funksjonsfriske med på laget. Utover det var det mange av de samme regler som vi har i dag. Noe er justert, bl.a. at vi nå spiller med nedsenket tverrligger. Det gjorde vi ikke i starten i 2015. 

Synnøve var spillende trener, og Erik keeper, Susanne utespiller, og øvrig spillere var funksjonshemmede. 

 

Foto: Eva Skei, NHF

Turneringen i sin helhet ble en fantastisk opplevelse for alle. At vi under 1 år etter oppstart skulle få mulighet til å representere Norge og attpåtil endte med bronsemedalje rundt halsen ble en opplevelse for livet og minnebøkene. Det var mange flotte prestasjoner og Synnøve klarte til og med bragden og bli tatt ut på all star team. Råtass i stol og viktig bidragsyter til seier i siste kamp. 

Jeg husker jeg var helt skjelven etter siste kamp og den første jeg måtte ringe var Ole-Jan Johansen. Han hadde hjulpet meg med mye praktisk under oppstart av rullestolhåndball-laget. Jeg hadde også hatt mange dialoger og samtaler med Ole-Jan det første året hvor jeg hadde hatt behov for å diskutere ulike problemstillinger jeg støttet på underveis i oppstartsfasen. Det ble en telefonsamtale med latter og tårer for jeg var så stolt da jeg ringte for å fortelle hvordan det hadde gått. Jeg visste jo at han satt hjemme og var minst like spent på resultatene. Fine Ole-Jan ble like glad som jeg og gledet seg stort over resultatet og opplevelsene vi hadde hatt. 

Norges første offisielle rullestolhåndball-kamp

Med bronse i lomma ble det en fin oppstart på nyåret 2016. Motivasjonen var stor og vi ønsket at flere skulle starte med rullestolhåndball. Men, enn så lenge var vi fremdeles det eneste laget i Norge, og derfor brukte jeg en del tid på å legge til rette for showkamper og treningskamper for at vi skulle få noe å utfordre oss på og glede oss til. Under Lerøyserien runde 4 i Stil Arena (den gang Follo Trykk Arena), så inviterte vi rullestolhåndball-laget Wheelz fra Gøteborg, til vennskapskamp i Stil Arena lørdag 5.mars 2016. Dette var da ca 1 år etter at vi startet opp rullestolhåndball og vi anså dette som Norgeshistoriens første offisielle rullestolhåndball-kamp. 

Det svenske laget ble for sterke og vant 3-16. De var knallgode og raske i stol. Men, til tross for stort tap, så var det en flott kamp og viktig læring og inspirasjon for oss. Det var også fint å få flere nye bekjentskaper som vi kunne ta kontakt med og kanskje arrangere nye kamper sammen med. Gøteborg er jo tross alt bare noen timers kjøretur unna.

Se hel bildeserie fra kampen i Østlandets Blad – Foto : Alte Larsson

Natthåndball

De første årene etter oppstart ble Follo HK Rullestolhåndball invitert til å være med på natthåndball. Under natthåndball 2016, spilte vi en oppvisningskamp mot Ski G18. Moro med full Ski-hall og mange som heiet og gledet seg over kampen.

Det var morsomt og få være med på natthåndball og spillerne satte stor pris på å kunne delta. 

Under natthåndballen mai 2017 arrangerte vi minicup rullestolhåndball og det ble en stor suksess.

Lokalmiljøet i Follo har helt siden vi startet opp vært veldig flinke til å finne måter å inkludere Follo HK Rullestolhåndball i ulike aktiviteter. At Ski Håndball inviterte Follo HK Rullestolhåndball til natthåndball syntes vi var veldig fint og satte stor pris på det. De første årene var det jo ikke så mye som skjedde av aktiviteter for oss, og da var denne type arrangement kjærkomment å få være med på.

Halltid

Det var stor utfordring for meg å få hall-tid de første årene. Ettersom mange av spillerne hadde lang reisevei, så valgte vi å trene på lørdager kl.12-1330. Vi fikk tildelt halltid i Stil Arena og fikk da også disponere et lager bak tribunen hvor vi kunne ha alle spillstoler og øvrig utstyr. Men, det viste seg at mange andre arrangementer var lagt til Stil Arena på lørdager så vi mistet ganske mange treningstimer. Med en trening i uken var det uheldig og demotiverende, så vi brukte mye tid på å finne alternative løsninger. Jeg sjekket med sportslig ansvarlig i omtrent det som var av haller i kommunen og fikk napp en del ganger. Treninger ble lagt både til Skihallen, Alliansehallen, Siggerudhallen og vi forsøkte til og med trening i en gymsal men det ble med den ene gangen. Å bytte hall for å gjennomføre trening er ikke bare enkelt. De første årene hadde vi ikke noen skap-henger vi kunne låne, så det endte som regel opp med at Erik og jeg startet et par timer før trening, tok hver vår bil og kjørte skytteltrafikk mellom hallene for å få med alle stolene vi trengte til trening. Etter endt trening var det samme retur tilbake til lager i Stil Arena. En treningslørdag for oss kunne da gjerne starte kl.10, og være ferdig etter kl.15 en gang. Det var litt slitsomt og mye slitasjen på bil og trenere. 

Vi oppdaget også at ikke alle haller er like godt tilrettelagt for handikappede. Vi fant heiser som ikke fungerte, lys som manglet, toalett som var for små for spill-stolene, terskler inn/ut av haller osv osv. Lite med parkering eller parkering langt unna. Å trene i gymsal var vel det meste ekstreme vi gjorde. Her måtte vi nesten bære spillere inn til hallen over terskler, trapper, kriker og kroker, så det ble med den ene gangen. 

Erfaring over tid har vist at vi må ha god nok fasiliteter for å trene, og heller avlyse trening om ikke gode nok haller er tilgjengelig. 

Jeg hadde stadig dialog med kommunen vedr. halltid og behov for å finne bedre løsninger. Fra 2017 ble vi enige om å flytte trening til Langhushallen, og kommunen ville gjøre det de kunne for å skjerme lørdager i større grad. Vi var veldig glade for å flytte til Langhushallen. Å trene og spille på parkettene i Langhushallen er luksus. Det er greit med parkering utenfor, og toalettet er i umiddelbar nærhet og det er dører som kan åpnes slik at spillstoler kommer gjennom. Vi fikk også et eget lager under tribunen hvor vi kunne lagre stolene våre. 

Lagerrommene er ikke spesielt godt tilrettelagt for lagring av stoler, men vi har gjort så godt vi kan. Vi stabler stoler i høyden, og kiler inn bagger og ball-nett så vi får alt innenfor og kan låse godt. Over tid har vi jo fått en del stoler, samt mange spillere har fått sine egne stoler som er spesialtilpasset. Dette er dyre stoler og i sum så har vi utstyr og verdier for mange millioner som vi låser inn og gjør så godt vi kan for å ta vare på og skjerme fra tyveri og andre hendelser. 

Gjennom flere år har det fungert fint med halltid i Langhushallen og det har vært få treninger som vi har måtte avlyse eller finne andre hallen. Men, etter endringer i kommunen siste årene (2023/2024) har nye ressurser kommet inn som ikke kjenner til at det er et rullestolhåndball-lag i kommunen, og da heller ikke de spesielle hensyn og behov vi har mht treningsfasiliteter. Sesong 2024/25 har over 50% av lørdagstreningene blitt kansellert pga andre aktiviteter som er lagt til hallen. Utrolig kjedelig, og jeg må finne andre ledig haller for å ikke miste for mange treninger. Og, jeg må igjen i nye dialoger med kommunen og de ansvarlig for å få fokus på våre behov og at hensyn må tas i enda større grad når halltid settes og aktiviteter avtales. Jeg krysser fingre for at vi i større grad blir skjermet når neste sesong skal spikres. 

Utstyr

Som nevnt da vi startet opp fikk vi de gamle stolene som Drammen hadde hatt. Dette var «Panthera spill-stoler» og de manglet både fotbrett, eikebeskyttere og belter for å spenne seg fast i stolen. Det var derfor høyst nødvendig å få tak i noen nye stoler før vi skulle til 4-nasjoners-turnering i Østerrike. Da kjøpte vi inne Sunrise sine spill-stoler. De var mye bedre enn de vi hadde, men fremdeles ikke optimale for alle spillere. Ryggen er lav og myk og har du spiller med «høy skade» så kan det være en utfordring. 

Etter hvert som vi deltok på cup i Belgia og traff andre lag så ble kunnskap om stoler stadig større og vi så stadig at våre stoler ikke nådde helt frem mht fart, bevegelighet, komfort og tilpasning til spiller. Snakker vi landslag så blir utstyr og kvalitet på stolene enda viktigere og utgjør en stor forskjell mht spillernes mulighet til å hevde seg på topp-nivå. 

De spillere som har vært aktive over en lang periode søker etter hvert om støtte til å få egne stoler og kan da få stoler som bedre passer den enkelte i mye større grad. Vi anbefaler sterkt at de som trener fast, bør søke om støtte til egen stol. Utfordring er at potten som tildeles på statsbudsjettet som kan brukes til å støtte funksjonshemmede med å skaffe egnet utstyr til fysisk aktivitet, er så lav at den er tom før vi har passert 1.uken av januar. Yngre under 26 år skal få støtte, men er du over 26 år må du vente til neste år, eller neste år igjen. Det er for lite penger og trist å se hvor vanskelig det kan være å få tilstrekkelig støtte noen ganger. Mange prøver seg på ulike stiftelser og legater, men det er en kunst å få støtte til egen stol.

Ettersom spiller-stallen har økt, så har vi også fått inn flere sunrise stoler til disposisjon slik at mangel på egen spill-stol ikke skal være et hinder om noen har lyst til å prøve rullestolhåndball, og for de som ikke har klart å få støtte til egen stol, er vi avhengig av å kunne tilby stol inntil noe annet dukker opp. 

Gjennom årene har det blitt stor slitasje på stolene og Erik har brukt mange timer på mekking og vedlikehold for at de fremdeles skal kunne fungere tilfredsstillende. Skulle vi ønske oss noe, måtte det være litt fornying av spill-stoler. De eldste Sunrise stolene er nå over 10 år og begynner å hangle, men enn så lenge er det det vi har så vi passer godt på utstyret vårt så det skal vare så lenge som mulig. 

Spinal Camp

Hvert år arrangerer Sunnaasstiftelsen Spinal Camp på idrettshøyskolen. Siden 2017 har Follo HK Rullestolhåndball vært invitert til camp`n for å gjennomføre 2 økter med rullestolhåndball-trening. Vi tar da med oss spill-stoler samt at trenere og noen spillere blir med for å hjelpe med demonstrering av øvelser og så gjennomfører vi et par treningsøkter. 

Camp Spinal er et konsept, motivasjons- og treningsleir for deltakere som nylig har fått en ryggmargsskade, der idrett og aktivitet brukes som middel for å oppnå økt selvstendighet, hverdagsmestring, integrering, aktivitet, trening og livskvalitet.

For oss kan camp`n også være en arena for å rekruttere nye spillere som får lyst til å prøve mer rullestolhåndball.

Vi synes dette har vært en hyggelig tradisjon og stiller derfor mer enn gjerne opp når forespørselen kommer. 

2018-2020

De neste årene går jevnt trutt med stadig showkamper og treningskamper for å holde aktiviteten gående. Det kommer nye spillere til og vi har en fin utvikling. Vi har litt utskiftning av trenere, da noen flytter pga studier, noen bytter klubb osv. Men, vi har stadig klart å rekruttere nye trenere som fint glir inn og tar rollen på strak arm. Det er vel sikkert litt fint også at Erik og jeg stadig fortsetter med vårt engasjement og dermed sikrer stabilitet og at ting er på plass, utstyr fungerer, og sikrer at økonomien er på plass. 

2019 startet de opp i Bergen og Bergens-gjengen tok seg da en tur til Langhus for å besøke oss og ble med på en trening for å få litt læring og inspirasjon. Det var stor stas at endelig et lag til etablerte seg og vi så for oss flere treff i tiden som kom fremover. 

2020-2021 blir litt tunge år for oss som for alle andre. Med pandemi og begrensning i fysisk aktivitet kunne det gå lange perioder uten trening i hall. Vi ga tilbud om treningsøkt på teams, men det ble selvsagt ikke det samme. Gjennom denne tiden oppdaget mange hvor viktig og kritisk det er å ha et sosialt nettverk og noe meningsfylt å holde på med. Det var mange hos oss også som hadde det tungt i denne perioden. 

Heldigvis har alt en ende, og da samfunnet gradvis kunne vende tilbake til normalen, så var det viktig for oss også å komme skikkelig i gang igjen. Vi hadde hatt kontakt med spillere hele veien og jeg tror faktisk alle kom tilbake da vi endelig kunne gjenoppta trening igjen. Nå var det også på tide å kanskje løfte aktiviteten ytterligere for å sikre et tilbud som kunne friste og motivere spillere til å være med på.

Turnering Belgia

Sommer 2021 fikk vi invitasjon fra Belgia, om å delta i en internasjonal klubb-turnering der. Det var en spennende mulighet som jeg gjerne ville klare å få til. Men, det kostet jo litt penger, så her måtte jeg gå noen runder for å se om det var økonomisk forsvarlig for oss å reise. Jeg søkte om støtte ifra Region Øst og fikk god støtte der, samt at vi kjørte noen spleis aksjoner og vi fikk noen gaver fra privatpersoner som i sum gjorde det mulig for oss å samle nok penger til å kunne gjennomføre reisen. 

Det var stort stas for spillerne og endelig kunne komme seg ut og treffe andre lag, og å få delta i en turnering med klubb-lag fra mange land i Europa. 

Vi kjørte flere treningskamper her hjemme for å være best mulig forberedt og 29.sept 2021 reiste vi ned til Spa, Belgia. Som vanlig gikk innsjekking på Gardermoen greit, og i Dusseldorf ventet arrangør på oss for å frakte spillere og utstyr til der vi skulle bo og spille. Vi skulle bo på et rehabiliteringssenter som var meget godt tilrettelagt for funksjonshemmede. Hallene vi skulle spille i, var i gå/trille-avstand fra der vi bodde. Veldig praktisk og greit. Siden dette var en klubb-turnering arrangert av en frivillig organisasjon (Cap2Sports), så var regler litt mer fleksible og det var ikke noen form for klassifisering her. Her kunne også funksjonsfriske delta. Mange klubb-lag i Europa (som her hjemme i Norge), er avhengig av funksjonsfriske på laget for å få nok spillere til å ha et lag. 

Helene og Erik ble derfor spillende trenere for å sikre nok spillere gjennom hele cup`n, og det skal vel sies at det definitivt var en styrke for hele laget og ha Erik, gamle ringreven, i mål. Han holdt koken og reddet det meste. I tillegg hadde vi også med oss Helenes lillesøster Thea Utgård som definitivt var en avgjørende spiller i kampene våre og veien mot bronse.

Vi storkoste oss under cup`n og ble kjent med flere lag og lærte enda mer om utstyr og spill-stoler. Kampene gikk bra og vi kom helt til bronsefinalen! Det hadde vi ikke ventet, og jeg var utrolig stolt over det laget presterte. Bronsefinalen ble en hard kamp, men vi gikk av med seieren. Dette var moro !!

Vi hadde ikke tid til å være lenge igjen på medaljeseremoni da vi skulle ta fly tilbake på kvelden og derfor bare måtte skynde oss ut i bussen etter å ha fått premien. Mens vi er i ferd med å gjøre oss klare til avreise får vi melding om at flyet er kansellert! «Nei, hva gjør vi nå»? Laila Karlsen, Vibe, ringte meg også og forklarte at fly var kansellert og vi sannsynlig ikke kunne reise hjem før dagen etter, mandagen. Det var «akutt sykdom» blant alle SAS piloter så alle SAS-flygninger hadde blitt kansellert. 

Vi ble dog enige om å reise til flyplassen får å få avklart hva vi skulle gjør videre, og evt. hvor vi skulle bo om det ikke var mulig å få noe annet fly hjem. Mange ble litt stresset da de ikke hadde tatt seg fri fra jobb dagen etter og mye annet praktisk som måtte ordnes. Men, først, vi måtte komme oss til flyplassen og sjekke status. 

Vi kom oss til Dusseldorf og fikk med oss alt utstyr ut og inn på flyplassen. Det var litt av lass vi hadde med oss, så det var ikke bare bare å finne frem og komme seg til frem til servicedesk på flyplassen. 

Alt av aktuelle fly var kansellert, og vi fikk beskjed om at vi ble booket om til fly dagen etter og dermed måtte overnatte på hotel like ved flyplassen. Ja, ja, det var jo ikke så mye annet å gjøre. Men, vi hadde mye utstyr vi ikke bare kunne dra med oss rundt ut/inn flyplass og inn på hotellet så jeg ba om at dette måtte kunne oppbevares på flyplassen til dagen etter. 

Det skulle vise seg å være alt annet enn enkelt……

Overnatting på hotellet gikk greit, selv om det er litt «ugreit» å få rom med smal dør og badekar når man er lam fra livet og ned og rullestolen ikke går igjennom døren….. Hotellet var ikke spesielt godt tilrettelagt for handikappede, men vi var glade for tak over hodet og måltider som ble servert. Nå var det bare å gjøre det beste ut av ting og forsøke å hygge seg litt. 

Reisen mandag formiddag gikk greit. Vi kom hjem med alt utstyr og nå begynte neste «kamp». Forsinkelsen hadde ført til en del ekstra utgifter og jeg mente vi var berettiget til noe erstatning eller kompensasjon fra SAS. Jeg søkte om dette, men fikk blankt avslag. De påberopte seg «force majeure» siden det var sykdom blant alle piloter og nektet derfor å utbetale noe form for erstatning. 

Jeg syntes dette var urimelig, men jeg hadde visst ikke så mye jeg skulle ha sagt. Jeg tok da kontakt med min gode venn Magnus Gulliksen og fortalte historien og lurte på om «har vi en sak?». «JA» kom det kontant fra Magnus. «Denne saken tar jeg. Du hører fra meg om noen dager». Vel, det gikk vel knapt nok 1 dag, så ringte han og fortalte at han hadde snakket med SAS og fortalt historien min og utfordret de litt. Det hjelper når media tar kontakt….

SAS la seg helt flate og beklaget. «Her var det en behandlingsfeil. Selvsagt skulle vi få erstatning!». Jeg fikk en mail med noe dokumentasjon som skulle fylles ut og deretter fikk vi 250 Euro for hver enkelt spiller som hadde vært med på turen. 

Takk Magnus – dette hadde jeg ikke klart uten deg!

Belgia 2022

Til tross for diverse utfordringer første gang vi deltok i turneringen i Belgia, så takket vi selvsagt ja til å være med høsten 2022 også. Ettersom vi akkurat hadde startet opp et landslag så ble vi enige om at det var en unik treningsmulighet å dra på turnering for å få litt kamp-trening før EM/VM i Portugal. Vi fikk lov til å delta med 2 lag og dermed ble det mulig for landslaget og øvrige spillere på Follo HK Rullestolhåndball til å delta. Det ble en stor gjeng som reiste på tur. Landslaget fikk dekket sine utgifter av NHF, mens klubben dekket for øvrige spillere. 

Resultat dette året ble 6.plass og 7.plass. Vi fikk masse god trening, og jeg mener det var en god prioritering at landslaget fikk delta på denne turneringen så vi i alle fall hadde spilt noen reelle kamper før turen gikk videre til Portugal. Og resultatet i Portugal bekrefter vel egentlig det….

Belgia 2023

Da invitasjonen til turnering kom sommer 2023, ble Susanne og jeg enige om at Elverum og Follo skulle delta om det var mulig å få med 2 lag. Bergen hadde ikke økonomi til å delta, så da var det bare mulig for våre 2 lag. Vi fikk også dette året mulighet til å komme med 2 lag og dermed var det bare å planlegge tur igjen. Nå begynner ting å gå litt mer på skinner og Laila Karlsen fra The Vibe hjalp igjen med alt det praktiske med hensyn til booking av fly mm. 

Dette året ble ikke Erik og jeg med, rett og slett fordi jeg endelig fikk operasjon og fikk satt inn hofteprotese bare dager før cup`n skulle arrangeres. Så, dette året kunne jeg bare følge med på facebook og messanger for å se hvordan det gikk.

Det ble en fin tur og Martine og kjæresten Aleksander tok lederansvaret for Follo HK Rullestolhåndball.

Belgia 2024

Sommeren 2024 fikk jeg igjen ny invitasjon fra våre venner i Belgia om å delta på cup igjen dette året også. Laget hadde selvsagt lyst til å være med på cup så vi meldte oss på så snart vi kunne å la det inn i kalenderen. Denne gangen var cup`n første helgen i desember så vi var spente på hvordan vær og vind skulle bli så sent på året, men det ble en helg med strålende sol og lite vind. 

Etter å ha sendt påmelding tok jeg kontakt med Laila Karlsen igjen, The Vibe, for å booke fly. Laila fikset billetter til god pris. I tillegg lovet arrangør å fikse med transport til og fra flyplass. Vi trente så jevnt hele høsten for å være best mulig forberedt og gledet oss skikkelig til å delta på internasjonal rullestolhåndball-cup igjen. 

Innsjekking på Gardermoen gikk greit. Men, denne gangen åpnet de ikke egen skranke, vi måtte bare stille oss i kø med øvrige passasjerer som skulle sjekk inn. Jeg spurte en av Norwegian`s medhjelpere som sto ute ved automatisk innsjekking om de ønsket å åpne en egen skranke for å gjøre det så smidig som mulig for alle å sjekke inn, men da fikk jeg neste kjeft. «Dette har vi ikke ressurser til, og har du ikke bestilt noe ekstra, så kan vi ikke gjøre noe ekstra for dere!» Dama hadde tydeligvis ikke en god dag. Jeg spurte bare et enkelt spørsmål, men noen ganger får man bare kjeft tilbake. Uansett, vi stilte oss i kø og heldigvis var de ganske hjelpsomme de som satt i skranken på selve innsjekkingen. Det blir noen blikk og sure fjes når man kommer med et rullestolhåndball-lag som skal sjekke inn med alt det ekstra utstyret vi har. Det er derfor vi gjerne spør om egen skranke for å slippe sure blikk og kommentarer, samt at vi heller ikke hefter øvrige passasjerer for mye. 

Vel gjennom innsjekking, var det videre gjennom Security og boarding. Det gikk effektivt. Vi er blitt ganske gode på dette. Nede i Dusseldorf kommer alt av utstyr vel frem og arrangør kommer med minibusser og lastebil for å frakte oss til der vi skal bo. 

Vi vinner først kamp 12-11 og er fornøyd med prestasjoner. De 2 neste kampene blir tøffe. Vi spiller våre beste kamper historisk, men marginene er dessverre ikke på vår side. Siste kamp ledet vi mot de franske mesterne, men det raknet litt på slutten. Motstander tatt i betraktning, så var det en særdeles flott kamp! Fantastisk mye læring i disse kampene. Skal vi løfte nivå på Norsk rullestolhåndball så må vi ut å møte de beste lagene i Europa. 

Vi ser også at vi henger langt etter på utstyrsfronten og det blir tydeligere og tydeligere for hvert år. Dette må vi legge mer tid og ressurser i og gjøre de grep som skal til for å få frem stoler som er både raskere og mer bevegelige.

Det ender med B-sluttspill. Der vinner vi begge kamper med god margin og ender til slutt på 5.plass. Litt skuffet var nok mange da vi hadde drømt og håpte på A-sluttspill. Samtidig så spilte vi de beste kamper noensinne. Nivået har rett og slett økt, men vi puster de beste i nakken. Vi gir oss ikke med dette…..

Dette året hadde vi bestemt oss for å bli en dag ekstra for å slippe stress hjem rett etter medaljeutdeling. De 3 foregående år hadde ingen rukket dusj, men bare fått pokal og reist rett til flyplassen i hui og hast. Nå ønsket vi å kunne roe litt ned og ha en hyggelig kveld sammen før hjemreise neste dag. Det ble faktisk den første fest-middagen vi har hatt i lagets historie så det var sannelig på tide. Vi storkoste oss hele kvelden og langt ut i de små timer. Noen timers søvn og så bar det hjem igjen. Og, hjemreisen gikk knirkefritt på alle mulige måter. Det er mulig !!

5.divisjon

Sommer 2022 ble det endelig et faktum at vi skulle få spille i 5.divisjon. Endelig hadde vi fått på plass et skikkelig kamp-tilbud! Gleden var stor hos spillere og trenere og motivasjon for trening økte. Vi startet derfor med trening 2 ganger i uken fra sesong-start 2022/2023. Kommunene ga oss halltid tirsdager 19-2030, og vi beholdt samtidig lørdagstreningene fra kl.12-1330.

Opplegget er ganske enkelt. Vi spiller kun hjemmekamper. Motstander-laget kommer til Langhushallen og vi finner frem stoler og tilpasser så godt vi kan. Vi kjører gjerne felles oppvarming og forklarer regler, før vi spiller kamp. Kamptid kan vi velge litt selv, men setter den stort sett til 2*30 minutter. Det morsomme er at flere lag har hatt det så moro at de gjerne vil spille en omgang til om det er mulig.

Allerede etter første året fikk vi veldig mange gode tilbakemeldinger, og vi opplevde og opplever at flere av lagene gjerne vil komme igjen for å spille treningskamp. Utrolig gøy og dette har blitt et tilbud jeg opplever ALLE setter pris på og har stor glede av. Det går til tider hardt for seg, med mye latter og moro. Noen velt blir det også, når det virkelig kjøres hardt. Det liker vi he he.

Etter første sesong var regionen noe i tvil om de skulle fortsette med tilbudet om å spille i 5.div. Men, tilbakemeldingene fra lagene som hadde deltatt var unison. Dette var morsomt – dette vil vi ha mer av!

Før sesong 2023/2024 fikk jeg tlf. fra Gøy HK som fortalte at de rett og slett hadde byttet divisjon for å få mulighet til å spille rullestolhåndball-kamper mot oss. De ville gjerne vite litt mer om regler og slikt og gledet seg skikkelig til å møte oss. Slike telefoner og andre hyggelig tilbakemeldinger er så fint å få og det gir oss motivasjon til å holde på og alt blir så utrolig mer lystbetont og fint når vi tross alt bruker kveld etter kveld på dette. Vi møter så utrolig mange fine folk hele tiden, nettverket øker og håndball-familien blir stadig større.

SALTO Cup

SALTO Cup ble til litt ved en tilfeldighet, eller var det skjebnen…

I løpet av de 3 årene vi har kjørt cup`n, så har turneringen utviklet seg mer og mer og blitt et arrangement jeg er utrolig stolt av å være arrangør og ansvarlig for, men jeg hadde ikke klart det uten all støtte hjelp fra familie og venner, samt økonomisk støtte og bidrag fra flere sponsorer. 

Jeg må innrømme at det er krevende å organisere og gjennomføre slike cup`er og jeg legger stor vekt på at alle skal ha en god opplevelse. Det er mye følelser, men med så mange gode opplevelser og positive og engasjerte mennesker rundt meg, og spillere som gleder seg et helt år til neste cup, ja da gir det masse energi og motivasjon til å fortsette. 

SALTO CUP 2022

SALTO cup ble som sagt til ved en tilfeldighet. Tidlig på nyåret 2022 ble jeg enig med lagleder for rullestolhåndball-laget i Bergen at vi skulle forsøke å få til en treningssamling. Det var jo bare 2 lag i Norge på det tidspunktet og vi hadde et sterkt ønske om å finne på noe sammen. Men, det var ikke så enkelt å finne ledig tid i hall, og det første jeg klarte å få til var 18-19.juni i Langhushallen. I løpet av vårparten så ble det samtidig klart at Susanne Utgård hadde fått gjennomslag hos Elverum og de skulle starte opp et rullestolhåndball-lag der også. 

Vi hadde hele tiden hatt tett dialog etter at Susanne flyttet nordover, og jeg er veldig glad for at turen hennes så gikk videre til Elverum og dermed åpnet opp for nye muligheter der. Avkast for rullestolhåndball i Elverum ble satt til 7.mai. Parallelt ble vi enige om at det var en super start for Elverum spillerne å få være med på en treningshelg 18-19.juni. Da var vi plutselig 3 lag! Det slo meg at om jeg klarte å skaffe et lag til, så kunne vi faktisk arrangere en cup, og med det få til Norges første rullestolhåndball-cup! Jeg tok kontakt med Anders Forslund, lagleder for Sävehof, som jeg hadde hatt jevnlig kontakt med de siste årene, og spurte om de ville være med på en treningshelg/cup hos oss. Det tok bare noen timer fra jeg hadde sendt han en melding før det kom svar tilbake: «Vi kommer!». Wow – det gikk plutselig opp for meg at tanken om en liten treningshelg, nå plutselig var blitt en cup-helg! Ikke nok med det – men det ville jo faktisk bli Norges første rullestolhåndball-cup. Her var det bare å begynne å planlegge. Susanne hadde gode kontakter på Frambu og vi fikk ordnet overnatting der. Vi fikk Follo HK rekruttgutter til å stille som dommere. Utover det var det å hente inn familie og venner som kunne bidra med kiosk, servering og diverse andre oppgaver. Jeg måtte også gjøre noen forsøk på å skaffe litt økonomisk støtte for å sikre at min klubb ikke ble økonomisk skadelidende. Målet var å holde deltager kostnader så lave som mulig så de tilreisende lag skulle ha mulighet for å stille. De måtte betale for mat, transport og overnatting, mens øvrige kostnader forsøkte jeg å skaffe sponsor og ekstra støtte til. 

Med hensyn til hva cup`n skulle hete, så tenkte jeg med en gang at det måtte bli «SALTO». SALTO Systems var og er vår hovedsponsor og jeg håpet de ville være cup-sponsor og støtte oss. En liten telefon til min kontaktperson hos SALTO, Jan Christian Danielsen, avklarte det raskt. Selvsagt ville de støtte et slikt arrangement! I tillegg fikk jeg litt støtte fra regionen samt at vi kjørte en spleis for å få inn noen kroner. Nå var det bare å få på plass detaljene for selve cup`n. 

Vi ble enig med lagene at vi skulle gjennomføre treningssamling lørdagen. Vi delte inn i flere økter og hver klubb fikk kjøre hver sin økt, rett og slett for å få litt inspirasjon fra hverandre, dele erfaringer og vise ulike øvelser osv. Søndagen ble den store cup-dagen!

Lagene kom fredag kveld og det ble da trening hele lørdagen, og cup hele søndagen. Kvelden før lagene skulle komme fikk jeg en uventet med gledelig telefon! Det var Kåre Geir Lio, President i Norges Håndballforbund som ringte og fortalte at han gjerne ville komme innom på søndag for å se på arrangementet. Så utrolig gøy! Jeg syntes det var stor stas og utrolig fint at han ville komme og dermed gi oss mulighet til å gi sentrale personer i NHF en enda bedre forståelse av hva rullestolhåndball er. 

Kåre Geir kom og ikke nok med at han var dere hele søndagen, han var også sporty nok til å sette seg i spill-stol og fikk spille en halv omgang på Follo HK laget. Han ble også med å dele ut medaljer og pokal. Denne gangen hadde vi pris for turneringens beste spiller. Den gikk til Julie Johansson fra Sävehof. En fantastisk dyktig spiller. Bergen tok pokalen hjem 2022.

Alt i alt så ble treningslørdagen veldig bra og cup`n søndag ble en stor suksess. Hele arrangementet gikk kjempebra og alle var strålende fornøyde. Dette måtte vi gjøre igjen. Kunne jeg klare å lage en ny tradisjons-cup? 

Se flere bilder fra Salto Cup 2022 – Foto: Tor Solstad

SALTO CUP 2023

Etter avsluttet SALTO Cup 2022, så booket jeg raskt Stil Arena til ny cup 2023 samt tok kontakt med Frambu for å sikre at vi kunne ha overnatting der. Nå var det bare å smi mens jernet var varmt!

Rullestolhåndball har hatt en sterk utvikling i Norge etter pandemien og i kjølvannet av at vi hadde fått landslag på plass, deltatt i EM/VM, så hadde interessen økt og de 3 aktive klubbene vi hadde i Norge 2022/2023 hadde stor økning i antall spillere. Det gjorde at da vi planla SALTO Cup 2023, så ble vi enig om at klubbene kunne stille 2 lag. Vi delte da i 2 nivåer: Elite og lett øvet / nybegynner. Vi kunne da sikre at flest mulig ville få mulighet til å spille kamper, og vi delte inn i nivåer som var tilpasset spillerne. 

Dette resulterte i 4 lag i nivå 1 Elite: Elverum, Årstad, Sävehof og Follo HK. 

På nivå 2 hadde vi følgende lag: Årstad 2, Elverum 2 og Follo HK 2. 

I og med at det ble flere lag og flere kamper så ble det denne gangen full cup lørdag og søndag. G2005 stilte som dommere, og ellers var det familie og venner som stilte opp som frivillige for å sikre god gjennomføring av arrangementet. Synnøve og Aksel ble også med for å bidra med ulike oppgaver, så hele familien var samlet i hallen. Det var stas!

Vår cup-sponsor SALTO System gikk inn med flere midler og vi fikk da også kjøpt inn deltager T-skjorter til alle, samt pokaler til alle lagene som deltok. Det var knyttet enda mer spenning til cup`n og ønske om å ta vinner-pokalen hjem var stor. 

Etter endt kamper lørdagen, fikk også jeg en hyggelig overraskelse midt oppe i det hele. Dennis Oxaas fra Regionstyret tok ordet og overrasket meg med hedersmerket i sølv fra Norges Håndballforbund Region Øst, samt at jeg fikk blomster og diplom for innsats for rullestolhåndball gjennom mange år. Det var en stor overraskelse for meg og ikke fritt for at det ble noen tårer. Dette satte jeg utrolig pris på! At det blir lagt merke til all tid og energi man har brukt for å skape et tilbud og fremme en aktivitet gjennom mange år var fantastisk hyggelig, og veldig stas å få en slik utmerkelse og varme tilbakemeldinger. 

Søndag var de siste kampene i innledende runder, deretter bronsefinale og finale. Denne gangen var det Elverum som ble SALTO Cup mestere og kunne ta pokalen med hjem. Alt i alt ble det nok en vellykket cup. 

Arrangementet hadde vokst, men jeg syntes vi greide å gjennomføre cup`n på en god måte og det var mange hyggelige tilbakemeldinger i etterkant. Litt diskusjoner rundt regler for nivå 1 og 2 hadde vi dog, og vi ble enig om å se på dette til neste cup. For – vi kunne jo ikke stoppe nå. 1 gang til og vi kunne anse SALTO CUP som en tradisjon. Dato for cup 2024 hadde jeg allerede satt og jeg hadde booket både Langhushallen og Stil Arena da vi forventet enda flere lag pga økt interesse generelt i Norge. 

Se flere bilder fra Salto Cup 2023 – Foto: Tor Solstad

SALTO CUP 2024

SALTO Cup 2024 lå og murret bak i hodet mitt og allerede på nyåret 2024 begynte jeg smått å starte med planlegging. 2 nye rullestolhåndball-lag var etablert i Norge: Nordstrand og Ranheim og det var stor sannsynlighet for at de ville delta på cup`n. I tillegg hadde jeg kontakt med et lag til i Sverige (IFK Kristianstad) som gjerne kunne tenke seg å komme. 

Etter å ha snakket med flere av laglederne på de ulike lagene ble vi enige om å kjøre konseptet med 2 nivåer dette året også, og dermed gi mulighet for flest mulig å delta, samt at nyoppstartede lag kunne spille i pulje tilpasset nivå. 

Ut på vårparten ble det klart at følgende lag stilte i nivå 1 Elite: Årstad, Elverum, Sävehof og Follo HK. 

I nivå 2 Lett øvet stilte følgende lag: Årstad 2, Elverum 2, Elverum 3, IFK Kristianstad, Nordstrand, Follo HK 2. 

Cup`n hadde vokst ytterligere og det ble derfor behov for å gjennomføre kamper både i Langhushallen og Stil Arena. Med flere kamper var det også behov for flere dommere og andre frivillige. Follo HK Herrer og rekrutt stilte med dommere. I tillegg fikk jeg også opp 2 dommere fra Nederland. De hadde vi blitt kjent med gjennom cup`n i Belgia og holdt kontakt siden. De var super gira på å komme opp til SALTO Cup og å få dømme kamper. Vi dekket reise og opphold, utover det ønsket de ikke betalt da de syntes dette var så gøy å være med på. 

Med flere lag og flere ting som måtte ordnes, kjøpes inn, fikses osv. så måtte jeg forsøke å skaffe litt flere midler og støtte til å gjennomføre arrangementet. Hovedsponsor SALTO systems økte sitt bidrag. Jeg fikk også en liten sum fra regionen, samt kjørte en spleis for å få inn penger. Like før cup`n fikk vi også melding om at fikk litt støtte fra Tryge Gulbranssens minnefond, så da begynte ting å falle litt på plass og jeg kunne senke skuldrene litt. I tillegg sponset Interfrukt all frukt til cup`n og min gode venn Frank Sørensen som jobbet på Coop Mega Ullevål, sørget for hyggelige priser på kylling og grillmat så vi klarte å holde kostnader nede på maten, men likevel tilby gode lunsjer og frukt til alle deltagere og støttespillere som deltok på cup`n

I tillegg fikk jeg flere av mine nærmeste venner til å stille opp som kiosk hjelp, matservering og rydding. Jeg er så utrolig takknemlig for alle som stilte opp og hjalp til, og har vært så positive og velvillige hele veien. 

I år som i fjor så bodde lagene på Frambu. Mange hadde nå truffet hverandre flere ganger, så det ble hyggelig gjensyn for mange. 

Da lørdagen kom, var Erik og jeg i hallen allerede kl.07 for å starte rigging og forberedelser. Synnøve hadde tatt ansvaret for frokosten på Frambu så da var det ordnet, og min kjære og fine gjeng med venner kom like etterpå til hallen for å bidra med alt praktisk i kiosken og måltider som skulle serveres i hallen. De tok styring fra første stund og det var så deilig og ha folk på jobb som tok ansvar og ordnet alt og enda mer. Det gjorde at jeg kunne løpe rundt og såkalt administrere, fikse og ordne ting som manglet og være tilgjengelig for alle lag og frivillige når det var behov. Synnøve og Mathias kom også til hallen for å hjelpe, etter at frokosten var ferdig og alt rydde på Frambu.

Vi hadde et tett kamp-oppsett, men alt gikk utrolig bra. Dommer Koldobieke Ramos og Martijn Boomstra fra Nederland kjørte litt intro for gutta fra A-laget som skulle være dommere og så satte vi opp dommerparet fra Nederland til å dømme flest mulig nivå 1 kamper. 

Etter kamper lørdag samlet alle seg på Frambu, også de som ikke skulle bo der. Der hadde vi felles middag – grilling – og hyggelig samvær. Nytt av året var at SALTO systems ønsket å dele ut et stipend til en spiller som hadde utmerket seg gjennom mange år hos Follo HK Rullestolhåndball. Denne første gangen gikk prisen til Robin Brest. Det var diplom og en sjekk på kr. 5000. Både mor til Robin og jeg felte noen tårer og syntes dette var stor stas. Robin har trent med Follo helt siden oppstart og jeg har gjennom disse årene også blitt gode venn med mor til Robin. Dette var vel fortjent. 

Begge lagene til Follo hadde gode prestasjoner. Størst av alt var at Follo HK Rullestolhåndball endelig klarte å bli cup-mestere å kunne ta pokalen med hjem. Herlighet så gøy det var!

Bronsefinalen og Finale-kampen rigget vi til så kampene kunne spilles på full bane og øvrige lag kunne sitte på hver langside og følge med. Finalekampen ble skikkelig spennende, og det var ingen ende på jubelen da fløyten endelig blåste av kampen og seier til Follo HK Rullestolhåndball var et faktum. Det ble gledesrop, tårer og jubel og jeg må vel innrømme jeg var ganske stolt av det spillerne hadde fått til. Så vanvittig moro. 

Dette året hadde vi i tillegg til pokal til hvert lag, også ordnet med flotte utmerkelser til spillerne som var tatt ut på all star team SALTO Cup 2024. Aksel tok ansvar for utdeling av utmerkelsene og det var stas å kunne overrekke dette til disse fantastiske flotte spillere.  

Cup`n ble nok en suksess og enda et hakk opp arrangements-messig. Mye takket være mine flotte venner som bidro til at alt fungerte så bra, men generelt så var alle lag med og gjorde sitt for å skape en flott ramme rundt det hele. 

Viktigst av alt kanskje – nå er cup`n en tradisjon! Hall for 2025 er bestilt, Frambu er booket og mine gode venner har allerede satt av tid i kalenderen, og dommerparet fra Nederland er klar. Det er bare å trene målrettet og glede seg!

Landslag

Tidlig på nyåret 2022 fikk jeg mail ifra min kontakt i EHF som informerte meg om at de målsatte seg å arrangere EM i Portugal november 2022. «Nå er tiden inne» tenkte jeg. «Norge må få på plass et rullestolhåndball-landslag». På det tidspunktet hadde vi 2 aktive lag i Norge: Årstad og Follo HK Rullestolhåndball. I tillegg viste jeg at Susanne jobbet hardt for å få på plass et rullestolhåndball-lag i Elverum ettersom hun og kjæresten skulle flytte dit sommer 2022. Jeg skrev en følelsesladet og engasjert mail til Kåre Geir Lio og Eva Skei. Parallelt snakket jeg også med flere andre kontakter jeg hadde og argumenterte så godt jeg kunne for at Norge nå hadde en unik mulighet og at dette var riktig tidspunkt å få på plass et rullestolhåndball-landslag. Det skal sies at det ble flere mailer og samtaler med diverse folk i denne perioden. Litt motstand må man møte, men de aller fleste var enig og jobbet for saken.

I mai kom første indikasjon om at nå går det riktig vei: På håndball-tinget ble følgende setning tatt inn i strategiplanen: NHF skal etablere et landslag i rullestolhåndball, samt delta på de internasjonale mesterskap som det er mulig å kvalifisere seg til. Dennis Oxaas sendte meg melding etter at setningen ble vedtatt å kom med inn i planene. Dette var fantastiske nyheter! Invitasjon til EM/VM Portugal hadde allerede kommet og med vedtaket i hånden var det bare for meg å jobbe videre for å få ting på plass.

Det var litt treg start hos enkelte, men jeg fikk god støtte fra Kåre Geir og Erik Langerud og med deres støtte og ønske om å få til dette, så var faktum klart rett før sommerferien 2022: Vi skulle etablere et landslag! Parallelt, for å være best mulig forberedt, hadde jeg allerede booket Langhushallen for en mulig samling, og når endelig «OK» kom, så var neste steg å ta ut en bruttotropp til samlingen samt starte bestilling av utstyr og drakter. Susanne, Helene og Mathias delte på treneroppgavene innledningsvis. Erik tok ansvar for det tekniske samt keeper-trening, mens jeg ble team-administrator. «Ohlala – nå skjer det» tenkte jeg og hadde neste vanskelig for å tro at Landslag endelig skulle bli et faktum snart.

Det ble mye planlegging ila sommeren 2022 for å få ting på plass. Tidlig august 2022 sendte vi ut melding om uttak av spillere og 27.august hadde vi Norges første samling for landslag rullestolhåndball i Langhushallen. 

Landslagssamling 27.august 2022, Langhushallen

Jeg var skikkelig spent før første samling. Det hadde vært mye arbeid med å få frem utstyr, og trener-apparatet jobbet hardt med planlegging av selve samlingen. Parallelt måtte vi allerede nå begynne å planlegge reisen til Portugal og alt det formelle som måtte avklares før den tid. Men, først samling. 

Landslagssamlingen ble veldig fin, og det var en stor ære og få lov til å åpne den første samlingen. Nok en gang skrev vi et lite stykke historie og det var mye å være stolt over. Det faktum at vi endelig hadde fått på plass et rullestolhåndball-landslag håpet vi også ville inspirere andre til å starte opp, og til at flere ville prøve slik at antall utøvere ville øke i tiden fremover. 

For oss ble det en ekstrem travel høst for å få et godt etablert lag som kjenner hverandre og kunne utfordre og få det beste frem i hverandre. 

EM/VM Portugal november 2022

Så var dagen kommet da vi skulle reise til EM/VM i Portugal. Det hadde vært mange forberedelser i løpet av høsten. Siste oppgave for alle var korona-test som måtte gjennomføres dagen før avreise og resultater sendes EHF. 

Her kan du lese innkallingen fra Norges Håndballforbund

Som ved andre reiser var det oppmøte på Gardermoen og felles innsjekking, med unntak av de som kom fra Bergen selvsagt. Jeg må igjen berømme folka på Gardermoen. De er alltid like hyggelige og positive, og også denne gangen sørget de for egen skranke som vi kunne bruke til innsjekking og alt gikk knirkefritt. Ved gaten hadde jeg en kort prat med de som sto ved innsjekking og forklarte at om vi kunne få lov til å ta litt egen regi ved boarding så ville vi kunne gjennomføre boarding av hele laget på 10-15 minutter. Spillerne mine klarer det meste selv. Ved å trille helt frem til inngang fly og enten ved hjelp av krykker, rå muskelkraft og litt hjelp så kommer de fleste seg inn på egenhånd. Noen har kanskje behov for midtgang stolen som kan brukes for å komme helt inn, men alt i alt kan vi boarde veldig effektivt.

Flyreisen gikk greit og heldigvis kom også all bagasje, stoler og utstyr frem. Vi kom oss ut og forsøkte å finne bussen som skulle hente oss. Ingen buss var kommet så jeg ringte arrangør og fikk omsider tak i noen som kunne gi svar, og det viste seg av bussen var litt forsinket. Vel, da var det bare å vente, kaste litt ball og finne noe mat og drikke. Bussen kom omsider og heldigvis kunne den kjøre omtrent helt frem til døren hvor vi ventet. Utfordring da var at bussen var litt liten og hadde litt begrenset plass så vi brukte en del tid på å få alt utstyr inn i bussen, men fikset det omsider. 

Bussturen tok et par timer og da vi endelig kom frem så presterte buss-sjåføren og kjøre feil inn til hotellet så han brukte nesten ½ t bare på å komme riktig inn foran resepsjonen og der hvor vi kunne få spillerne ut og laste ut utstyret. Det begynte å bli sent, så min første prioritet var å få spillerne ut og sjekke de inn på hotellet, så fikk vi ordne og fikse resten av utstyret i etterkant av det. Det ble lang natt og først nærmere kl.03 kunne jeg endelig komme meg på rommet å ta kvelden. Erik kunne ikke komme før neste kveld pga jobb, og jeg merket det hadde vært fint å ha en til som jeg kunne dele ansvaret med. I tillegg hadde team guide uteblitt pga sykdom, så jeg måtte egentlig greie meg selv til arrangør hadde funnet ny. 

Noen timers søvn og så var det opp igjen grytidlig for å forberede avreise til hallen og sørge for at alle kom til frokost og var klar for avreise kl.0730. Vi hadde fått treningstid fra kl.0930, og i forkant av dette hadde vi behov for å sette samme alle stoler og sørge for at alt var OK. 

Klokken ble 0730 men ingen buss var kommet. Vi ventet noe, men så var det bare å begynne å ringe arrangør. De beklaget og bedyret at bussen var på vei og skulle være der straks. Men, det tok nesten 1 time før bussen kom, og flere tlf. fra meg til arrangør. Vi hadde en trenings-slot vi skulle rekke, og det begynte å bli knapt med tid. Bussen kom omsider og vi var veeeldig klare for å komme oss avgårde. Buss-sjåføren kom ut og begynte å jobbe med å få ut heisen som vi trengte for å få spillerne inn i bussen. Han holdt på noen minutter og ga så opp. Heisen fungerte ikke. Han forsvant så inn i bussen og dro avgårde uten noen særlig meldinger eller informasjon og vi sto igjen ved utgangen litt betuttet og fortvilt. «Hva skjer?» Jeg ringte arrangør igjen og forklarte hva som hadde skjedd og de lovet at ny buss skulle komme raskt. Vel, raskt, ca 2 timer etter opprinnelig avgangstid fikk vi ny buss og kom oss så avgårde til hallen. Jeg var ganske oppgitt og litt fortvilt. Vi var skikkelig forsinket, og treningstiden vi hadde fått hadde rett og slett forsvunnet i venting på buss. 

Vi kom så til hallen og mens spillerne kom seg ut av bussen sørget vi andre for at alt av stoler og utstyr ble tatt ut og spillerne begynte med montering, mens Susanne og jeg måtte finne ut av hva vi skulle gjør mht trening. 

Nederland hadde treningstid etter oss og hadde begynt sin trening. Jeg kjenner et par fra tidligere, faktisk tilbake til Østerrike 2015. Fine folk. Jeg tok derfor kontakt og forklarte situasjonen vår. De var forståelsesfulle og utrolig sporty og greie med oss. Vi fikk dele banen med dem og kjørte oppvarming og test av utstyr på hver vår banehalvdel, deretter spilte vi en liten treningskamp. Det ble alt i alt en veldig fin treningsøkt og jeg takker Nederlenderne for å være så sporty og greie med oss. 

Etter trening var det lunsj og deretter klassifisering av spillerne. Dette var vi ganske spente på. Vi hadde gjennomført en ganske streng vurdering da vi gjorde klassifisering i Norge, og håpet at det ikke ville bli for mange endringer, i alle fall ikke at noen ble vurdert som høyere klasse enn det vi hadde satt. Klassifiseringen gikk veldig fint. 3 spillere ble faktisk satt ned en klasse noe som ga oss litt mer fleksibilitet ved lag-sammensetning. Jeg fikk også tildelt en ny team guide etter trening, som skulle følge oss rundt og i buss til/fra hotell mm. Det var fint å få en guide på plass som snakket Portugisisk og engelsk om noe skulle skje……

Det hadde vært en lang dag med mye som skulle ordnes så det var en sliten gjeng som endelig kunne komme seg inn i bussen og bli kjørt tilbake til hotellet for litt hvile før spillermøte og middag. Jeg var ganske sliten selv også. Lite søvn, mye plunder og heft og mange hensyn og fokus på spillere og verne om de, tar energi. Det var derfor deilig og kunne lene seg tilbake i setet på bussen og glede seg til litt ro før møter og planlegging av kamper neste dag. Men, jeg hadde ikke før tenkt tanken så skjer det. Vi hørte en liten eksplosjon bak under bussen. «Hva pokker er det som skjer!?» All skravling stoppet opp, og vi så oss litt rundt. Bussen kjørte så av fra motorveien og inn på en mindre vei stanset etter hvert på veiskulderen. Buss-sjåføren gikk ut og vår nye team-guide gikk også ut. Det gikk noen minutter og jeg gikk også ut for å se hva som skjer. Buss-sjåføren hadde åpnet en luke bak på siden av bussen og kikket inn. Jeg spurte «hva er det som skjer?» og team-guiden forklarte at det visstnok var hydraulikken som hadde røket. «Det er ikke mulig!» Det betyr ingen bremser og heller ingen heis. Skal det liksom aldri ta slutt. Jeg ba om at de måtte skaffe ny buss så raskt som mulig. Vi trengte å få komme til hotellet, dusje, hvile og spise. Guiden tok noen telefoner, og etter hvert gjorde også jeg det. Det tok likevel nesten 1 ½ time før vi fikk ny buss. 

Siden heisen ikke fungerte, måtte vi bare gjøre det beste vi kunne med å få spillere ut. Og, dette er en utrolig fin gjeng som aldri syter eller klager. De gjør bare det de må, og takler det meste. Noen ble båret ut, noen kom seg ut vha egen muskelkraft, krykker og litt hjelp fra ledsagere. Noen måtte rett og slett slippe seg ned på gulvet i bussen og ake seg ut og ned trappen. Så, alle kom seg ut og inn i ny buss, og omsider var vi avgårde igjen og kom til slutt tilbake til hotellet. 

Resten av kvelden gikk som planlagt. Møte med spillere, middag og deretter teknisk møte som først startet nærmere kl.20. Det ble et sent møte med mye gjennomgang av regler, info fra vært lag, spiller-lister, draktfarger osv. Ingen av oss hadde noen særlig erfaring med dette, og for de aller fleste innen rullestolhåndball så er det fremdeles mye som er i utvikling, spesielt med tanke på klassifisering og regler som vi må følge. Her var bare å følge med. Det ble over midnatt før jeg endelig kunne komme meg på rommet. Det var enda en del informasjon, mailer og beskjeder å gå igjennom, så det ble en sen natt og kun noen timers søvn denne natten også. Neste dag var det kamper og vi kjente alle spenningen i kroppen. 

Oppstart kamp-dag gikk fint. Men, vi måtte tidlig opp for å rekke frokost, buss-tur og oppvarming før første kamp kl.09 mot Kroatia.  Bussen kom som avtalt og vi var i hallen i tide og kunne gjøre de siste forberedelser og så oppvarming opp før kamp. Erik som kom kvelden før, gikk over de siste justeringer på stolene og fikk alt på plass. 

Foto: Laila Horgen

Første kamp var mot Kroatia og det var et sterkt lag med mange rutinerte spillere. Vi ga dem likevel tøff motstand, men det ble tap i første innledende. Fokuset i kampen var etablert forsvarsspill, samt å utnytte farten i ankomstfasen. 

Vår målvakt Kent Brendmo hadde en redningsprosent på over 60 prosent. Alt i alt var vi fornøyde med første kamp og hadde god følelse før neste kamp mot Pakistan. Det ble en sterk seier til Norge i denne kampen og her fikk vi også mulighet til å rullere på flere spillere og mange kom på scoringslisten. Det var en fornøyd gjeng som reiste tilbake til hotellet denne dagen. Bussen kom og gikk og klarte seg helt frem til hotellet som planlagt. Ingen nye uhell, så nå gikk det riktig vei. 

Foto: Cathrine Juvik

Etter middag og spillermøte var det allerede kveld og behov for å få hvile og forberede seg til kamper neste dag. Det var enda litt oppsummering, beskjeder og meldinger og diverse som skulle svares på og småting her og der som skulle fikses. Noen spillere kjente litt på mulig begynnende forkjølelse og andre småting. Vi hadde med korona tester og litt ulike remedier for de som trengte noe for vonde, slitne kropper og sår hals og annet gruff. Heldigvis var det ingen som slo ut på noen tester og alle holdt seg friske og raske nok til å være med for fult. 

Det ble sen natt igjen før Erik og jeg hadde fikset og ordnet det som skulle gjøres. Så, noen timers søvn og igjen var det tidlig morgen for å rekke kamp mot Spania kl.09. 

Kampen mot Spania var vi spente på og det ble en jevn match, men vi spilte utrolig bra, holdt hodet kaldt og klarte å vinne 12-10. Det var så gøy! For en match og for en innsats! 

Neste kamp var mot Ungarn og igjen en fantastisk kamp av spillerne våre. Vi hadde et imponerende forsvar-og målvaktsspill og det tok nesten 15 minutter før Ungarn fikk sitt første mål. Med imponerende målvaktsspill og solid forsvar i andre omgang også, så endte kampen til slutt 2-7. Med disse 2 seiere endte vi øverst i puljen og var klare for semifinale neste dag. Helt fantastisk og så gøy. Vi hadde ikke riktig våget å tro at vi skulle klare det såpass bra og enda til gå videre til sluttspill. For en fantastisk deilig følelse. 

Foto: Cathrine Juvik

Det er en fornøyd gjeng som kommer seg problemfritt tilbake til hotellet hvor vi brukte litt tid på strategi og gjennomgang før finaledagen. Deretter middag og hvile. 

Semifinalen mot Nederland ble en tøff kamp og vi tapte til slutt 5-11. Det ble dermed bronsefinale mot India. 

Vi hadde en trøblete start i første omgang og på måltavlen sto det 2-8 til India da pause-signalet gikk. Mange tenkte nok sitt, men kamp er kamp og ingenting er avgjort før dommeren har endelig blåst.

Laget sto bedre imot i andre omgang og forsvaret kom seg. Kent vartet opp med noen supre redninger og angrepsspillet tok seg opp og vi klarte å score. Bare 3 minutter igjen før slutt var vi kun 2 mål bak! Minuttet etter kun et mål bak og 5 sekunder før slutt klarte Steinar å sette inn utligningsmålet! Herlighet for en kamp og for en opphenting. Vi på benken var helt utslitte og i ekstase over det spillerne hadde prestert. Nå gjensto straffekonkurranse i bronsefinalen. Begge lag vartet opp med scoringer og redninger og da siste straffekast var igjen satte vi ballen i mål, og Kent klarte å redde det siste straffekastet til India og bronsemedaljen var et faktum. 

Herlighet, hvordan beskriver man den følelsen vi hadde da medalje var et faktum. Jeg hadde ikke i mine villeste fantasier tenkt at vi skulle klare noe så fantastisk. Det var stormende jubel, latter og tårer. Helt ubeskrivelig gøy og nesten litt surrealistisk. Skjedde virkelig dette! 

Spillere, trenere, familie og venner som var i hallen var helt i ekstase. Lille oss, «nybegynner» landslaget fra Norge som var knapt ½ år hadde tatt EM/VM bronsemedalje. Jeg var så stolt, så imponert, så glad så glad så glad. Nå var det bare å kose seg resten av kvelden, se finalekamp, medaljeseremoni og deretter middag. Lykkerus !

Foto: Cathrine Juvik

Etter finalen hvor seieren gikk til Portugal, så ble det raskt rigget om til medaljeutdeling. Thor Erik ble tatt ut på All Star Team og følelser sitter nesten utenpå kroppen da vi endelig mottar våre medaljer. 

Deretter var det bare å vente på at bussen skulle komme for å ta oss til der middag og avslutningsseremoni skulle holdes. Middagen skulle begynne kl.1930, og vi gjorde oss raskt klare for avreise etter at medaljeseremonien var avsluttet. 

Men, bussen lot vente på seg. Det var flere lag som ventet, men en etter en kom det busser og vi satt til slutt igjen som siste lag og ventet og ventet. 

Jeg har selvsagt ringt arrangør som beklaget og sa at det skal komme en buss. Mens vi ventet, fikk vi mulighet til å se EM finalen for håndball-damene. Det var god underholdning og stor stas da EM-gull for damene var et faktum. Men, bussen den uteble. Jeg ringte og ringte. Da klokken nærmet seg 22:00, begynner vi å bli ganske slitne og oppgitte. Vi skulle tidlig opp dagen etter for å reise hjem, så etter en prat med alle spillere ble vi enig om at vi rett og slett bare måtte dra direkte tilbake til hotellet. Vi rakk ikke noe middag eller avslutning. Ganske kipt, men det var et faktum. Jeg ringte arrangør og forklarte og de skjønte godt at vi ønsket å gjøre det slik. Litt før kl.2230 kom omsider bussen. Det var bekmørkt og pøsregn, men nå ville vi bare komme oss avgårde. På rekordtid fikk vi spillere og alt utstyret inn i bussen og dro tilbake til hotellet. Underveis ringte jeg hotellet og forklarte situasjonen. Vi var kjempesultne, og jeg spurte så pent jeg kunne om ikke de kunne ordne noe. Kjøkkenet var stengt sa de, men de skjønte situasjonen og sa at om vi kunne gjøre det litt enkelt så skulle de nok fikse noe. Vi ble enig om pizza og jeg bestilte da pizza til alle sammen. I tillegg ba jeg om at de tok frem litt diverse drikke for de som ønsket det. Denne kveld skulle de som hadde lyst jammen i meg få lov til å ta seg en øl eller 2. Nå skulle vi kose oss som best vi kunne. 

Det ble faktisk en veldig hyggelig avslutningsmiddag. Spillerne var raske med å skifte på hotellet og imellomtiden fikk vi alt utstyr ut av bussen og gjorde det klart for avreisen morgenen etter. Vi samlet oss så i spisesalen og pizzaen var klar like etter at alle har kommet og drikken kom og vi fikk endelig litt tid til å summe oss litt og reflektere over hele reisen vi hadde hatt og medaljen som lå rundt halsen. Jeg fikk sagt noen ord og jeg fikk delt ut deltagermedalje til alle. Jeg fikk med meg posen med disse da vi forlot arenaen. 

Kvelden ble sen, men ikke altfor sen da vi alle hadde litt å pakke og gjøre klart før vi skulle starte på hjemreisen dagen etter. 

Bussen kom som avtalt 0730 og det var bare å pakke alt inn i bussen. Det ble trangt. Men alt måtte med. Vi ankom flyplassen 3 timer før avgang, som planlagt, og kom oss inn med alt utstyr, bagasje og spillere. Det er alltid knyttet litt spenning til innsjekking med så mange handikappende. Her har jeg jo gjort diverse erfaringer. Men, til vår store glede så var de forberedt på at vi kom og åpnet 3 skranker for å bistå oss i en effektiv innsjekking. Åh så deilig, det er faktisk mulig! Etter innsjekking var det «bare» å få levert spillstoler mm. på «oversized luggage» og finne gaten. Det gikk i og for seg greit og vi kom frem til gate en liten time før avgang. Det var nok tid til litt mat og drikke før innsjekking. 

Vel fremme og hjemme på Gardermoen erkjente vi heldigvis at alt utstyr hadde kommet frem og kunne fordeles til de ulike spillere. Vi gikk i samlet tropp ut, med unntak av de som skulle videre til Bergen, og tenk, da vi gikk ut til ankomsthallen så så vi norske flagg som vaiet. Flere familie og venner hadde kommet for å ta imot sine, og jammen sto ikke også Dennis Oxaas og Ragnhild O.Bruland med norske flagg og favnen full av blomster. Kjære meg så utrolig hyggelig. Jeg ble så rørt og glad og tårene trillet. Dette satte vi virkelig pris på. Det er jo ikke så mange som vet om rullestolhåndball eller rullestolhåndball-landslaget så at noen var der å gratulere oss var fantastisk hyggelig. 

Da Erik og jeg endelig kunne sette oss i bilen og kjøre hjem kjente jeg at nå var jeg sliten. Og, jeg måtte gråte litt. Jeg gråt fordi jeg var sliten og jeg gråt fordi jeg var trøtt, men aller mest gråt jeg fordi jeg var så vanvittig stolt av det vi hadde fått til. For en reise og for et resultat! EM/VM bronse! Til tross for plunder og heft så satt vi igjen med gode opplevelser og EM/VM-bronse! Alt annet som hadde skjedd ble som spennende historier og anekdoter som bidrar til nok et fargerikt og spennende kapittel i min lille minnebok og oppsummering fra min reise med norsk rullestolhåndball. Jeg ville ikke vært opplevelsene foruten. Jeg kjenner jeg lever og føler meg privilegert som har fått lov til å være med på dette.

KC Follo

Er det noen som fortjener sitt eget kapittel så er det KC Follo. I alle år har KC Follo (Petter Gjermstad) vært trofaste og rause støttespillere og sponsorer til Follo HK Rullestolhåndball. De har ordnet med drakter og praktisk utstyr. De har laget roll-ups og plakater, og de hjelper med å få skaffe til veie medaljer og annet som vi trenger til cup`er og ulike arrangement. De har også en skaphenger som vi får låne når som helst, uten vederlag, når vi trenger å frakte spill-stoler mellom haller, ut på reiser, eller til showkamper ol. Uansett hva vi spør om, er KC Follo alltid der, fleksible som få og fikser og ordner alt vi ber om, selv om noen ønsker og forespørsler gjerne kan komme med kort tidsfrister. 

For meg og for laget betyr det alt å ha slike støttespillere og sponsorer som alltid stiller opp og som vil oss vel, og som hjelper til når det kniper som mest. Vi er utrolig takknemlig for å ha KC Follo som en av våre nærmeste støttespiller og sponsor. 

KC Follo Rullestolhåndball-cup

Selv om vi hadde fått i gang SALTO Cup og var blitt med i 5.divisjon, så kjente vi litt på behovet for noen flere kamper og «happeninger». Første året i 5.div hadde få lag, og siden vi kun spiller hjemmekamper, så ble det ikke mange kamper før og etter jul. Jeg tenkte da at kanskje vi kunne lage en liten mini-cup? Mange av lagene vi hadde møtt i 5.div hadde jo gitt utrykk for at de gjerne ville spille treningskamper mot oss, så etter å ha lekt litt med tanken så spurte jeg et par lag om de ville være med en liten cup, og Gøy Herrelag og Siggerud Herrelag takket ja til å stille på en liten mini-rullestolhåndball-cup høst 2023. Jeg fant en helg Langhushallen faktisk var ledig og kunne begynne litt planlegging.

Da det ble et faktum at vi nå skulle ha en liten mini-cup, så tenkte jeg at den må jo ha et navn, og hva annet ville være mer naturlig enn å kalle det «KC Follo Rullestolhåndball-cup»? Jeg ringte Petter og forklarte litt om cup`n og spurte da om det var OK å kalle det «KC Follo Rullestolhåndball-cup». Selvsagt var det det. «Trenger du noe utstyr eller premier» er det første Petter spør om, og så er vi i gang. Kanskje legger vi grunnlag for en ny tradisjon?

3 lag gir en fin, enkel cup og alt gjennomføres lørdag 30.sept 2023 i Langhushallen. Det ble bra kamper og matching, og det var også knyttet spenning til kampen Siggerud-Gøy som da faktisk ville bli en kamp med 2 funksjonsfriske lag som satt i rullestol. 

Cup`n ble en stor suksess med mye latter og moro, og vi er igjen utrolig takknemlig for både Gøy og Siggerud herrelag som stilte opp en hel lørdag for å bli med å lage en fin cup og trenings-kamp arena for oss. 

Hva kan jeg si, uansett hvor vi snur og vender oss føler jeg vi møter så mange utrolige fine folk og lag som synes det vi driver med er flott og artig, og som gjerne er med å bidra til engasjement og aktivitet. Veldig takknemlig for all støtte og alle som stiller opp. 

KC Follo Rullestolhåndball-cup 2024

Etter vel gjennomført cup høst 2023, så fikk jeg forespørsel fra Nordstrand om ikke de kunne få være med neste gang, om det ble en ny cup. 

Så da trening var i gang igjen etter sommerferien 2024, begynte jeg å planlegge litt. Min ide om en mini-cup var at det skulle være en enkel cup og arrangere. Noe som ikke skulle kreve for mye arbeid og administrasjon, men rett og slett være et enkelt arrangement for å få litt kamp-trening. 

Etter litt frem og tilbake fant vi ledig helg i Langhushallen: 28 september 2024. Da dato var satt begynte jeg å spørre rundt om det var noen lag som ville være med på mini-cup. Nordstrand ville selvsagt være med, og tillegg takket Raballder og Ski Herrer 2.div. ja. Det gikk opp for meg at 4 lag gir et langt større arrangement enn 3 lag. Jeg måtte ordne med mat, kiosk, og litt praktiske ting. Jeg fikk heldigvis med meg flere pårørende fra laget til å hjelpe meg, og da var det bare å sette i gang. 

Vi fikk premier fra KC Follo, og så var det bare å sette opp kamp-program og gjøre seg klare til en spennende cup-lørdag. 

Det ble mange flotte kamper og skikkelig bra matching! Både Ski og Raballder har nå fått prøve rullestolhåndball flere ganger og begynner å bli god i stol og dermed faktisk en betydelig mostand å bryne seg på. Spillerne koste seg skikkelig og det var mye bra spill og til tider høy temperatur ut på banen. Det liker vi. 

Vinner av KC Follo mini-cup 2024 ble Ski 2.div.

Jeg ser ikke bort ifra at vi kjører ny mini-cup igjen til neste år også, og dermed etablerer en ny tradisjon. Målet er dog at det skal være en mindre cup som kan gjennomføres på en dag, og ikke kreve altfor mye ressurser fra meg eller andre. Det skal være moro og også en grei aktivitet for andre lag og delta på som ikke krever for mye organisering fra deres side heller. Det må også være en lavkost cup som jeg kan holde uten å kreve deltakeravgift fra øvrige lag. I denne cup`n er halvparten av lagene funksjonsfriske lag som stiller opp en dag for å bidra til aktivitet for oss. Da skal det ikke koste noe for dem mener jeg og så lenge det er mitt ansvar og jeg har oversikt og ansvar for det økonomiske, så finner jeg som regel løsninger. 

Økonomi

Å Skaffe penger til drift av rullestolhåndball-laget har alltid være en utfordring. Erik og jeg har gjort dette på frivillig basis i alle år, men trenerne fortjener å få noen kroner for den flotte jobben de gjør. I tillegg er det utgifter til diverse sikkerhetsutstyr, baller, teip, vedlikehold mm. Samt om vi skal ha mulighet for å treffe andre lag og delta på turnering, så det krever penger og for å holde et greit aktivitetsnivå. 

Jeg har hele tiden hatt som målsetting at økonomi ikke skal være en barriere for noen å delta. Derfor har vi holdt medlemskontingent på et lavt nivå og ikke tatt særlig stor egenandel på reiser. Jeg har heller brukt tid og ressurser på å skaffe penger slik at vi har hatt evnen til å opprettholde et godt tilbud samt mulighet til å gjennomføre ulike aktiviteter som f.eks. delta på turnering i Belgia. 

Helt siden oppstart har NHF bidratt med litt støtte. Den har blitt vesentlig redusert nå ettersom det har blitt flere lag i Norge, så vi må sikre andre inntekter. Vi har stort sett fått noen LAM midler hvert år, men det er likevel ikke nok for å sikre alle utgifter og ønskede aktiviteter, så jeg har brukt en del tid på å søke om støtte hos stiftelser og det som er tilgjengelig å søke på for å skaffe penger. Vi har kjørt flere spleis aksjoner og vi har auksjonert bort bilder og flere privatpersoner har også bidratt med mindre pengebeløp. 

August 2017 fikk vi en fantastisk gave fra A-laget. De ga rett og slett bort kr.10 000 fra lagets bot-kasse for å bidra til å sikre økonomien til rullestolhåndball-laget. 

En fantastisk og raus gave som vi virkelig satte pris på og som fikk tårer til og trille. Nok et synlig bevis på alle de fantastiske menneskene vi har rundt oss som vil oss vel og bidrar. Evig takknemlig!

I desember 2017 vedtok kommunestyret og bidra med kr.70 000 i 2018. I tillegg fikk vi melding fra Ramirent om at de ønsket å støtte oss med kr.15 000! 2018 budsjettet var i boks og jeg kunne senke skuldrene noe. 

November 2019 sponset KC Follo oss med komplett drakt-sett, treningstøy og reiseantrekk!

En fantastisk gave som var kjærkommen da vi stort sett trente i eget eller arvet tøy fra A-laget og egentlig ikke hadde fått vår egen identitet.Raus gave fra KC Follo som har vært god støttespiller og sponsor i alle år siden vi startet opp.  

Flere har lagt merke til vår aktivitet og har hatt ønske om å være med å støtte oss. 

Da Elverum gjestet Stil Arena mars 2020, fikk vi en hyggelig overraskelse i pausen i kampen mellom Follo HK herrer og Elverum. Taigaen hadde samlet inn kr. 5000 som de overrakte oss i pausen. 

For en fantastisk hyggelig gest! 

Høsten 2020 landet jeg endelig lagets første store sponsor: SALTO Systems. Samtaler startet rett etter at korona-pandemien startet, så vi fikk aldri en fysisk signering og markering av kontrakt og samarbeid, men november 2020 signerte vi en 3-års kontrakt med mulighet for forlengelse. Kontrakten er forlenget siden det, og vi har et meget godt samarbeid. Oppstart av SALTO-cup har selvsagt styrket dette samarbeidet. 

Vår kjære spiller Dang Van Ty har flere ganger donert trykk som vi har kunnet auksjonert bort og det har også gitt kjærkomne midler i klubb-kassen. Ty har vært med i mange år og han har også en sterkt historie, og fortelle om hvordan han kom til Norge.

Trygve Gulbranssens Minnefond har jeg søkt om støtte ifra ved flere anledninger. 2 ganger har vi fått støtte og det har vært kjærkomne midler til klubben. 

November 2024 fikk jeg melding ifra Sparebankstiftelsen DNB om at vi hadde fått midler til å kjøpe får egen skaphenger! 

Stor glede og endelig kunne få kjøpe vår egen henger. Den var også litt bedre tilrettelagt for vårt bruk. 

Her kan du lese mer om tildeingen fra Sparebankstiftelsen DNB

The Vibe

Gjennom mange år har det blitt en del reiser med klubblaget og landslaget. Jeg har da vært helt avhengig av et reisebyrå som har kunnet hjelpe med alt praktisk rundt bestilling av billetter og alt det andre som må hensyntas når man skal reise med et rullestolhåndball-lag og har mye ekstra utstyr med seg. 

Laila Karlsen hos The Vibe har vært min trofaste hjelper i mange år nå. Uansett hva jeg har spurt om har Laila fikset alt vi har hatt behov for. Om det har vært endringer underveis eller annet som skjer, så har det aldri vært noe problem. Fordel for meg har også vært den kompetanse vi sammen har bygget opp mht til å reise på tur. Som f.eks. hva vi må tenke på for å sikre oss at flyselskapene er godt forberedt på at det kommer et rullestolhåndball-lag som skal på tur og har med seg diverse utstyr og bagasje som skal sendes. 

Ildsjeler

Det har vært utrolig givende, gøy og lærerikt og drive med rullestolhåndball. Gjennom aktiviteten har vi blitt kjent med utrolig mange fine mennesker, og det å oppleve de ulike utfordringer funksjonshemmede har, kan være tøft, og jeg imponeres stadig over hvor tålmodig og sterke de er, og hvordan de evner å takle alle mulige ulike utfordringer. 

Helt siden oppstarten har spillerne på laget vært utrolig flinke til å sette ord på hvor takknemlig de er for aktiviteten vi har lagt til rette for, og det vanker blomster og gaver til bursdag og jul. Det er en skikkelig fin gjeng jeg er blitt utrolig glad i, og det er dette som har gitt mye av motivasjonen og energien til å fortsette engasjementet år etter år. 

Vi har da også mottatt diverse priser og utmerkelser gjennom de 10 årene vi har holdt på.

Juni 2020 fikk vi årets inkluderingspris fra region Øst. Fantastisk hyggelig. I tillegg til pris fikk vi en sjekk på kr.20 000 til rullestolhåndball-laget. Alltid kjærkomment med midler til en slunken lag-kasse, men selvsagt mest stas å få en slik pris.

Follo er familie

Jeg har stort sett greid det meste selv vedr. drift og organisering av og rundt Follo HK Rullestolhåndball. Men, jeg har også noen der i kulissene som hjelper meg med betaling av fakturaer, sende faktura etter cup, og mye annet praktisk som må gjøres. Bare det å søke om halltid for trening og cup`er en oppgave som kan bli litt mye for de fleste. Men, jeg har Lene Lothe. Alltid like positiv og velvillig når jeg trenger hjelp. Lene har også bidratt både før og i etterkant av cup`ene vi har arrangert, og det er mye som sikkert hadde gått litt i stå, om ikke Lene hadde bidratt. Hun har også gjort dette på frivillig basis og jeg setter ekstremt stort pris på all hjelp jeg har fått, og fremdeles får av Lene. Fine Lene!

I tillegg har min kjære kamerat Tor Solstad, Follo Media alltid stilt opp for å ta bilder og lage plakater og annet materiell som vi har brukt til profilering gjennom alle år. Tor og hans kone Beate har stilt opp på treninger og rigget opp foto-utstyr for å ta fine bilder, og Tor har tatt et utall av bilder på kamper og cup`er og brukt utallige timer med redigering for at vi skal få fine bilder å vise frem. Alt er gjort på frivillig basis. Alle bilder og plakater som lages, har gjort at vi fremstår som noe mer profesjonelle og det er mer motiverende og fortelle om alt som skjer når man kan legge ved fine bilder og plakater. Og, jeg vet Tor og Beate kommer til å stille opp fremover også – herlige venner jeg setter enorm pris på. Det var også vel fortjent at Tor ble utnevnt til æresmedlem da Follo HK hadde kick off for sesong 2024/25.

Østlandets Blad

Helt siden vi startet opp Follo HK Rullestolhåndball, så har lokalavisen vår vært en fantastisk fin støttespiller og gitt oss mye spalteplass gjennom alle år. 

Jeg har alltid kunne tipse om diverse aktiviteter, og ØB har stort sett stilt opp på det meste. Min primære kontakt gjennom mange år har vært Knut Andreas Stenseth. Han har stilt opp i hallen på diverse arrangement og happeninger, tatt bilder og laget mange fine artikler. Om han ikke har hatt anledning til å stille så har jeg kunnet sende bilder og tekst og så fikser han det til så vi får informasjon ut. 

For oss har det vært en fin arena og være synlig på, og det har betydd mye for våre sponsorer og støttespillere også, så evig takknemlig og håper Østlandets Blad fortsatt vil kunne finne plass til oss i avisen og nettsidene fremover også – gjerne med en ekstra liten snært som gir økt klikk og interesse he he

Trenere i Follo HK Rullestolhåndball

Det har blitt mange trenere etter 10 år med aktivitet. For meg har det vært utrolig hyggelig og et privilegium å få lov til å jobbe med sammen med disse utrolig fine og flotte unge folk som har tatt utfordringen som trener, på strak arm.

Vi har stort sett rekruttert fra nær «håndballfamilie», eller bekjente av dem og alle har vært fantastiske bidragsytere og nøkkel til suksess for Follo HK Rullestolhåndball. 

Jeg har år etter år blitt stadig imponert over hvor fint hver og en har tatt sitt ansvar som trener, bydd på seg selv, og bidratt til det fantastiske gode miljøet vi har i dag. 

Fordel for klubben har nok også vært at Erik og jeg har holdt i kontinuitet i arbeidet og sikret trygghet og forutsigbarhet for spillere og trenere. Det viktigste for meg siden dag 1, har vært å legge best mulig til rette for trenere og spillere slik at de kan fokusere på det sportslige, så kan jeg ordne «alt det andre» for det blir litt administrasjon med et lag gjennom mange år, og stadig økende aktivitet. Men, det er gøy å sette seg nye mål og se at «vi fikk til dette også».

Follo HK	Hovedtrenere	Oskar Olafsson	2015 – 2017
		Synnøve Horgen	2017 – 2018
		Susanne Utgård	2018 – 2021
		Mathias B.Jakobsen	2021 2024
		Martine R.Haglund	2022 -2023
		Leon Lorang Moe	2023 –
		Iver Melgård	2024 –
	Assistent-trenere	Synnøve Horgen	2015 – 2017
		Susanne Utgård	2016 – 2018
		Helene Utgård	2018  2022
		Thea Utgård	2019 – 2022

Slutt – men ikke «the end»

1.mars 2025 feirer vi 10 år. Skal vi ønske oss noe? Tja, en jubileumscup i Langhushallen og kanskje Rullestolhåndball NM?! Vi ruller i alle fall videre og har stadig nye mål og planer. Vil du være med – så vet du hvor du finner meg!